Kommentar

Evig eies kun et dårlig rykte

«Hver gang vi møtes»-versjonen til Eva Weel Skram av Henning Kvitnes’ gamle hit «Evig eies» er så vakker at jeg ofte slår den på i stille stunder.

Jeg er tydelig ikke alene om det. Bare på YouTube har TV2-klippet over 2,3 millioner visninger.

«Jeg har en gammal drøm dypt inni meg, den er motor’n i mitt sinn». Slik starter låten, men det er nok strofen «evig eies kun et dårlig rykte» som har brent seg fast i husken til de fleste.

Når akkurat disse ordene kommer ut av spotify, flyter gjerne tankene mine videre til det politiske klima vi lever i.

Det er liksom ikke mulig å få diskusjoner ut av de fastlåste oppfatninger den ene part har av den andre. Jeg innbiller meg at dette er blitt verre nå enn det var i de internettfrie-tider som Henning Kvitnes skrev om. Folk jager hverandre inn i båser og der blir man værende.

Glemt er ideen om at demokratiet best ivaretas gjennom kompromisser som sikrer at alle blir hørt og representert, og ingen blir tapere. I stedet opplever jeg at folk er blitt mer bastante i diskusjoner og kompromissløse i jakten på politiske løsninger og valg av politikere.

Mennesker dras mot ytterkantene. I mine øyne var det sånn britene fikk Brexit og motpoler som Jeremy Corbyn og Boris Johnson i siste valg, og det er det samme som gjør at det kan ende med den mest populistiske og høyrevridde presidenten i manns minne (Donald Trump) mot den mest venstrevridde motkandidaten (Bernie Sanders) i presidentvalget i USA.

Fra Israel rapporterte Dagsavisens Roger Hercz klokt i våre utgaver tidligere i uka: «Kanskje kan et demokrati kun fungere så lenge det store flertallet er mer eller mindre enige om det meste.

Får man alvorlige uenigheter, blir også demokratiet en farlig plattform for anti-demokrater og rasister. Ifølge meningsmålingene er Israel nå så splittet at 25 prosent av velgerne på begge sider faktisk foretrekker et fjerde valg framfor at motparten får makten».

Her hjemme rives og slites Arbeiderpartiet mellom kompromissløse motstandere i alt fra en rekke store politiske spørsmål til total splittelse i synet på Trond Giske, og i retorikken mellom de politiske fløyene og partiene kan man lure på om vi lever i det samme fine landet.

En kan spørre seg hvordan Ap og Sp i sin tid fikk til et samarbeid? Glemte de å diskutere EU-saken først eller fant de ut at det var bedre å enes om det man faktisk kan samarbeide om og la stridsspørsmålet ligge? I så fall ligger det kanskje lærdom i det siste.

Jeg har fått en ny drøm dypt inni meg, om at fastlåste standpunkter og det dårlige rykte vi gir hverandre, ikke skal stoppe dialog og kompromisser. God fredag!

Mer fra Dagsavisen