Kommentar

Etterlyst: Rødgrønne vyer

Ord jeg aldri trodde skulle ytres: Tenk om våre politikere våget som Joe Biden.

To billioner dollar. På norsk, ikke på engelsk. To tusen milliarder dollar, eller tjue tusen milliarder kroner, om du vil. 20.000.000.000.000. Tallet er så høyt og svimlende at det nesten blir meningsløst. Et fantasitall. Men det er ekte, og skal bli til konkret politikk. Til nye, grønne jobber, ny infrastruktur og en bedre framtid.

Det er nesten så man må klype seg i armen.

Les også: «Carl I. Hagen har tydeligvis høye tanker om seg selv»

Det har vært så mange fæle nyheter i det siste, så mye å være bekymret for. Korona, selvsagt, som vi ikke ser ut til å bli kvitt. Økonomisk katastrofe og massearbeidsledighet i virusets kjølvann. En politisk alliert, selve ørnen blant våre allierte på den andre siden av det store havet, som var i ferd med å gå seg helt vill, og truet med å ta hele vår verdensorden med seg. Og klimakrisen, som ikke blir borte selv om vi snakker om andre truende ting.

Og så denne plutselige frigjørende tanken, denne elleville planen. Om å bruke 20.000.000.000.000 kroner på en klimaplan. En optimistisk plan, med vekt på å skape ti millioner nye arbeidsplasser. En plan som skal «legge et nytt grunnlag for bærekraftig vekst», gi «økt konkurransekraft», ruste samfunnet for «å stå imot klimaendringer», samt å «bedre folkehelsen, heri opptatt befolkningens tilgang til ren luft og rent vann».

Kort sagt: En grønn motor som skal sette fart i økonomien. En statlig ledet og finansiert overgang til grønn industri.

Jo da, det skjer. I USA, under president Joe Biden.

Les også: Massevaksinering, mutasjoner og demonstrasjoner: Slik går det med kampen mot koronaen

Bidens «$2 trillion climate plan» er en noe nedstrippet versjon av den enda mer radikale Green New Deal som progressive demokrater har drømt om. Disse progressive kreftene anklager Bidens plan, hans tjue tusen milliarder norske kroner som skal investeres de neste fire årene, for å være for defensiv, for lite omseggripende. De samme kreftene skulle bare visst hva norske politikere har greid å koke sammen for å redde verden.

Her ga nylig våre politikere milliarder i skattelette til oljebransjen for å sørge for at aktivitets- og investeringsnivået ikke skulle falle under koronaen. Ap-leder Jonas Gahr Støre forklarte at «denne pakken gir håp for arbeidsplasser, inntekter og broen inn til det grønne skiftet». Arbeidsplasser er viktig, og inntekter. Og det er sant at leverandørindustrien vår, som er verdensledende på sitt felt, absolutt bør kunne bidra mye i et grønt skifte. Men da må vi snart komme i gang med dette grønne skiftet, på ordentlig. Ikke bare snakke om det.

I den samme krisepakken som ga oljeindustrien skattelettelser, var det også plass til noen slengere til klimaet. Det kom noen utvalg og enda noen fine ord og løfter om kutt i framtida. Men det kom ingen milliarder.

Det samme skjedde da regjeringen la fram sin lenge bebudede klimaplan for noen uker siden.

Les også: «Ungdom frykter de får det tøffere enn foreldrene»

Det er halvoffensive planer om utslippskutt og omlegging – men det er ingen store tanker om å sette i gang et grønt industriløft med staten som motor. Ingen New Green Deal, ingen «$2 trillion climate plan». Ikke ambisiøse mål for grønn industriutvikling, slik land som Storbritannia, Danmark, Kina og Tyskland har skaffet seg. Ikke de tusen milliardene vi trenger for å sparke i gang en norsk grønn industrireising.

Tallet 1.000 milliarder over er ikke tatt ut av løse lufta. I romjula tok Knut Anton Mork, tidligere sjeføkonom i Handelsbanken, nå professor i samfunnsøkonomi ved NTNU i Trondheim, til orde for at vi bør opprette et eget fond for klimaomstillingen. Han ville ikke binde seg til konkrete beløp, men åpnet for at for eksempel 1.000 milliarder kroner kunne tas ut av oljefondet og settes av til at vi kan vri økonomien vår i en grønn retning.

Erna Solberg har for lengst vist oss at dette ikke kommer til å skje på hennes vakt. Men det er valgår i år. Hvor blir det av det store rødgrønne fellesløftet som skal gi prosjektet luft under vingene?

Notatet «Grønn vekst for framtida» fra sommeren 2019, resultatet av at sentrale politikere fra SV, Sp, MDG og Ap satte seg ned i regi av Tankesmien Agenda, var en fin start. Notatet slo fast at vi «må ta et endelig farvel med dagens næringspolitikk», med den næringsnøytrale staten, for å komme i gang med det grønne skiftet. Det jobbes med dette på rødgrønn side, men jobbes det kjapt nok? Vi skal forhåpentligvis slåss oss raskt ut fra den situasjonen vi har havnet i nå, med massearbeidsledighet og en økonomi som har stanset opp.

Tenk om vi hadde hatt en plan for å gjøre det med et gryende grønt industrieventyr?

Les også: – Dette kan føre med seg mer gjengvirksomhet og mer kriminalitet

Et springende punkt i Joe Bidens amerikanske plan, er hvor pengene skal hentes fra. Selv ikke der borte, der alt er større, er det bare å hente tjue tusen milliarder kroner. Det problemet har vi ikke i Norge. Midtveis i denne uka hadde vi 11.134.553.644.164 kroner i oljefondet. Det er bare litt over halvparten av pengene Biden trenger. Men så er vi da også bare 5,3 millioner innbyggere her til lands. I USA bor det mer enn 330 millioner mennesker.

Vi burde komme langt med 1.000 milliarder.

En konkret og offensiv plan for å bruke staten som motor i et nytt, grønt industrieventyr. For å skape en grønn kjempe av oljenasjonen. Det høres da veldig ut som noe Arbeiderpartiet burde satse på? Pengene har vi. Ideene finnes. Nå trenger vi bare politikere som våger.

Mer fra Dagsavisen