Tenk deg at du får et sjokk. En dårlig nyhet. Plutselig sparken på jobben. En partner som forlater deg på dagen. Et jordskjelv. Vitne til terror.
Livet forandret for alltid, teppet som forsvinner under føttene, gamle sannheter som ikke lenger er sanne.
I en slik situasjon er de fleste så forvirrede, så redde og så lengtende etter noen som bare kan ordne opp, at man kan komme til å ta til takke med første og beste løsning, omtrent samme hva den er.
Les også: Koronasmitten på vei oppover igjen i Europa
Hva som kan skje om man overfører slike tanker fra person til samfunnsnivå, skrev den canadiske forfatteren Naomi Klein om i boken «Sjokkdoktrinen» fra 2007.
Hun viste til torturmetoder utprøvd av CIA på 50-tallet som gjorde dette i praksis: De utførte sjokk på fanger gjennom elektriske støt og sansefrarøvelse, liksom for å nullstille dem, utslette minner og personlighet, og deretter bygge dem opp igjen fra grunnen av.
De fleste av oss husker Irak-krigen med Abu Ghraib, «sorte hull», Guantánamo og oransje fanger med øreklokker, bind for øynene og hender på ryggen.
Torturmetoden disse måtte lide seg gjennom kom nettopp fra disse metodene forsket på mange tiår før, skriver Klein.
Hva skjer når man driver sjokkbehandlinger av et helt samfunn? Man utsletter minner om kollektive kamper, man danner en ny samfunnsmodell uten fortid, man fjerner narrativet folk har inngått i.
I praksis, skriver Klein, har dette betydd å innføre markedsliberalisme, åpne for privatiseringer av det meste statseide, kutte i velferd, bygge opp militæret. Hun viser til kuppet i Chile i 1973 som et eksempel på akkurat dette. Etter at folkevalgte Salvador Allende ble avsatt gjennom et brutalt kupp, fikk nyvunnet diktator Augusto Pinochet og hans sjokkskadde Chile, kapitalistisk sjokkbehandling av økonomer fra universitet i Chicago.
En av dem var Milton Friedman, som ble fløyet inn for å «restarte markedet», gjennom å privatisere, åpne for finansspekulasjon, fjerne tollbarrierer og kutte offentlige utgifter. Da dette ledet til lite annet enn fattigdom og elendighet var Miltons svar: Feilen var at det ikke var nok marked, den eneste løsningen var mer. Selv The Economist kalte dette «en orgie i selvskading». Og da er ikke engang juntaens vold, terror, tortur og drap nevnt.
«Sjokkdoktrinen» er i dag en advarsel til samfunn som skal ut av pandemi og inn i en ny normal.
For hvem kommer til å ta grep om denne normalen? Hvem skal definere den, legge rammene, dominere og bestemme hva som er den nye tids «sunne fornuft»?
Vær på vakt, advarer Klein, i intervjuer både i 2007 og i dag. For når sjokket rammer, da kommer markedskrefter inn med kvikke løsninger – som beviselig ikke tjener folk flest, men snarere big business, og dem som har mest fra før. Katastrofekapitalisme kaller hun det, og forklarer at det sjelden går få timer, enten det handlet om orkanen i New Orleans i 2005 eller krigen i Irak et par år tidligere, før private aktører står på pletten og tilbyr alt fra private skoler til privat militære og dyre private velferdstjenester.
En forvirret og svak stat, sammen med et forvirret og svakt folk, evner ikke å stå imot.
Og ja, dette kan også skje her, om enn på helt andre måter enn via vold. Regjeringen foreslo nylig å outsource noen av politiets oppgaver til private, som vektere, og NHO støtter forslaget. Målet er «å effektivisere». NHO selv, via toppen i Norsk Industri Stein Lier-Hansen, lanserte nylig mer privatisering på bekostning av staten som kuttreform etter koronakrisen.
Mange skoler går i år med enorme underskudd (ja vi har for lengst bestemt at skoler drives etter bedriftsmodell) etter koronaperioden, og høsten kommer med krav om innskjæringer. Hvis dette vedvarer, og den offentlige skolen ikke kan levere, vil presset for å åpne opp for private komme snikende, på sikt.
Vi er fremdeles i koronasjokk og må forberede oss på ettersjokket som kan komme med arbeidsløshet, nedleggelser, konkurser og personlige tap og sorger over disse.
Les også: Anders Tegnell: – Jeg tror vi kommer til å se nye bølger i ganske mange land
Når vi skal åpne samfunnet, åpner vi også for politikeres ulike løsninger på problemene som kommer.
Det meste kommer til å høres fint ut, for sånn er politisk retorikk. Derfor må vi overhøre de pene ordene og i stedet se på virkeligheten og la den snakke til oss. Hvis noen vil «effektivisere» skolen til ungene dine, hva betyr det i praksis? Skal noen miste jobben? Skal andre overlesses med nye oppgaver?
Det hjelper heller ikke å snakke om «verdens beste skole» hvis virkeligheten er at klassestørrelsene vokser og assistentene forsvinner. Hvis staten skal privatisere mer, hva betyr det? Mer tog på anbud, buss på business-vilkår, mer privat helsehjelp eller flere profittdrevne sykehjem?
Men lite er så gammeldags som å privatisere og skattelette næringslivet og kalle det progressivt.
Dette har høyreorienterte regjeringer, deres støttespillere i næringsliv og på arbeidsgiversiden, holdt på med i snart 50 år. Men vi vet nå, fordi vi de siste årene har lest i bøker av Thomas Piketty for eksempel, at denne politikken gjør lite annet enn å berike dem som har mest fra før og dramatisk øker ulikheten mellom mennesker verden over. Denne «normalen» bør vi ikke lengte tilbake til.
Naomi Klein vil forene kampen for klima med kampen for sosiale rettigheter.
For, det er de samme kreftene som presser både naturen rundt oss til bristepunktet, og som truer offentlig velferd over hele verden. Det er ikke lenge siden klimatiltak ble kalt «luksus» av en høyrepolitiker her hjemme, og både USA og Kina letter sine restriksjoner for å få fart på økonomien.
Metoden er å sette arbeidsplasser opp mot klima og vite at folk som ikke vet om de kan betale regninger neste uke ikke har annet valg enn å velge klima vekk.
Klein selv snakker om forurensning i storbyene verden over, som «offersoner den fossile økonomien krever», der folk sliter med uhelse og lungesykdommer og derfor lettere får sykdommer som korona.
For kapitalisme pågår ikke bare på arbeidsplassen, den pågår også i luften vi puster inn, og klimakrisen avslører for oss, på samme måte som korona, hvilke grupper mennesker verden over som bærer den største byrden av begge deler.
Det bør altså komme som et sjokk, for dette er virkeligheten, og det er den som skal hjelpe oss stå imot markedets makt over våre sjokkskadde sinn.
PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.