Ett land, to stammer

Flertallet for brexit har bokstavelig talt dødd ut. Hvorfor kan valget i Storbritannia torsdag likevel gi det endelige dyttet ut av EU?

– Når jeg skriver «R» versus «L» i notisblokka, mener jeg ikke lenger «right» versus «left». Jeg mener «remain» versus «leave».

Det var forfatter, journalist og spaltist i The Guardian, Jonathan Freedland, som i en podkast nylig satte ord på hva som har skjedd med den politiske aksen i britisk politikk de siste par årene. Der velgere i mange år har identifisert seg med et bestemt parti, identifiserer mange seg nå som enten for eller imot brexit, altså «remain» eller «leave». Det snakkes om to stammer, der medlemmene i den ene stammen i stor grad misliker menneskene i den andre, og det de står for.

Les også: Emma planla å jobbe i Storbritannia etter studiene. Sånn blir det neppe nå

Valget er ikke som en folkeavstemning om brexit. En rekke andre lokale og nasjonale saker avgjør for velgerne når de skal avgi sin stemme; kanskje særlig helse, men også skole, klima og kriminalitet – og ikke minst hvorvidt de liker partilederne som kniver om å bli statsminister. Likevel er brexit bakteppet foran valget. Valget har kommet som et resultat av brexit, og resultatet vil angi veien videre for brexit. Mange vil derfor først og fremst la seg styre av hva de mener om brexit. Men paradokset er at utfallet ikke nødvendigvis vil gjenspeile opinionen rundt brexit.

Høyst sannsynlig står det om to utfall torsdag. Enten et rent flertall i Underhuset for De konservative, noe som vil gi klarsignal for at statsminister Boris Johnson tar landet ut av EU med sin brexitavtale innen 31. januar, med en påfølgende overgangsperiode ut neste år. Eller et såkalt «hung parliament», der ingen får rent flertall, som kan gi en mindretallsregjering med Labour, støttet av andre partier. Det kan skje fordi partiene som ønsker en ny folkeavstemning om EU da trolig vil være i flertall i Underhuset.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Som alltid står det om de såkalte marginale valgkretsene. På grunn av det britiske valgsystemet, der kun partiet med flest stemmer i en krets får den ene representanten til Underhuset derfra, vil kretsene der det er jevnt løp ha mye å si for utfallet. Boris Johsnon prøver å knuse den såkalte «røde muren» – han jakter på Labour-holdte kretser i Midt- og Nord-England der flertallet stemte for «leave», og kan komme til å kapre mange av dem. Samtidig kan toryene miste kretser til Labour eller Liberaldemokratene (eller til SNP i Skottland) i kretser der mange velgerne har ligget i sentrum eller på den konservative siden, men nå ønsker å bli i EU.

Her kommer brexit-skillelinjene inn, og det faktum at velgerne i økende grad har begynt å identifisere med en av brexit-leirene, heller enn å være partilojale. Det underbygges av en studie presentert av organisasjonen «UK in a Changing Europe» tidligere i år. Velgerne i de to grupper føler samhørighet med folk i den ene gruppen, og har fordommer mot den andre. Man ser effekten også blant politikerne selv: Mange i Underhuset har byttet parti det siste året på grunn av brexit. Konservative veteraner som er pro-EU har forlatt Johnsons parti. Også Labour har mistet politikere.

Les også: Få var mer imot brexit enn skottene. Nå har striden pustet nytt liv i kravet om uavhengighet (Dagsavisen+)

Selv om det ikke er mulig å kategorisere de to gruppene, er støtten til brexit blant annet sterkere hos folk i tradisjonelle arbeiderklassestrøk, mens de urbane områdene særlig rundt London, er pro-EU. Men én faktor er spesielt framtredende på brexit: Den klare aldersforskjellen. Mens over 70 prosent av unge mellom 18 og 24 år stemte for å bli i EU, stemte 60 prosent av de over 65 år for å gå ut. Denne kontrasten har bare økt de tre årene etterpå, ifølge målinger. En del har skiftet mening, men først og fremst handler det om demografiske endringer. Prognoser har vist at flertallet for brexit trolig døde ut tidlig i år, rett og slett ved at de eldste velgerne er døde, og nye unge velgere som er sterkt pro-EU har kommet til. I dag viser målinger at opinionen har snudd, fra 52 prosent for brexit og 48 imot i 2016 til det motsatte i dag. Det er for liten forskjell til at det er mulig å si hvordan en ny folkeavstemning ville slått ut. Men tendensen går én vei, siden den oppvoksende generasjonen, som skal leve lengst under brexit, er sterkt imot.

Paradokset er at det mest sannsynlige er at brexit gjennomføres om få uker. Selv om flertallet av velgerne totalt nasjonalt støtter partier som ønsker en ny folkeavstemning der man får sjansen til å vurdere på nytt, vil det ikke hjelpe dersom De konservative vinner over halvparten av kretsene. Ifølge alle målinger leder De konservative ganske klart, rundt ti prosentpoeng foran Labour, med variasjoner på alt fra seks til 16 prosentpoeng.

Hvordan dette slår ut i de enkelte valgkretsene har alt å si for resultatet, på grunn av valgsystemet. En stor YouGov-prognose som tar høyde også for valgkretsene viser også en klar seier til toryene. «Remain»-partiene sliter med at pro-EU-velgerne sprer seg mellom de ulike opposisjonspartiene. Labour sliter spesielt med at partileder Jeremy Corbyn er svært upopulær og at partiet har framstått vinglete på brexit.

Les også: Labour levnes nær null sjanse til å få flertall. Likevel finnes det en måte Jeremy Corbyn kan bli statsminister på

Gapet har minsket noe de siste par ukene, og det anslås at alt under rundt seks prosentpoengs gap kan gi et «hung parliament». Det er dette strået opposisjonen, med Labour i spissen, klamrer seg til de siste dagene før valget. Det pekes på at rekordmange unge velgere registrerte seg like før fristen, og mye endret seg mot slutten sist gang. Men om målingene slår til, blir Boris Johnson statsminister. Da fullføres en hardere brexit enn de fleste så for seg i 2016 – og med et land enda sterkere splittet i to stammer enn da.