Kommentar

Et svikta folk

Det er få som har tapt så mye og så ofte i storpolitikken som kurderne.

De siste tiåra er det få som har ofra så mye for det som etter sigende skal være den vestlige alliansens målsettinger i krig og fred.

Det er ikke mer enn to år siden terroristene i ISIS blei beseira i Syria og Irak. Og dermed ikke mer enn tre år siden de kurdiske militsene og hærene som slåss mot dem var feirede helter.

Peshmergaen i Syria og Irak, men ikke minst den mer organiserte hæren i det som kalles YPG, var helt avgjørende i kampen mot det såkalte kalifatet.

Først slåss de med gamle sovjetiske våpen og hjemmelaga tanks, så etter hvert med støtte og utstyr fra USA og andre vestlige land. Det var kurderne, ikke amerikanske tropper som døde i mengder på slagmarkene.

Det var kurdiske soldater som klarte å befri de gjenlevende forfulgte yazidiene i 2014 og det var de samme kurdiske styrkene som deltok og til slutt vant de store slagene om Kobane. Om man bare skal vurdere verden ut fra militær innsats, er det liten tvil om at innsatsen til de syriske kurderne har vært uvurderlig. Og det stopper ikke der.

Mens norske og europeiske politikere har diskutert i det uendelige for å stadig komme fram til de ikke har noe ansvar for fremmedkrigerne, terroristene og ungene som er igjen etter at ISIS fall, er det noen som har tatt ansvar.

Kurderne, eller YPG, har holdt soldatene fanga, gitt mødrene og ungene mat og holdt resten av verden trygg for den terroristiske faren de tidligere soldatene og fremmedkrigerne etter all sannsynlighet utgjør. Kurderne har ikke gjort dette fordi de har lyst, eller fordi det er deres ansvar å ta vare på norske terrorister og fremmekrigere, men fordi krigen har foregått på deres territorium. De har fortsatt å gjøre jobben vår også etter at krigen tok slutt.

Alt dette har foregått mens kurderne sjøl har vært klemt inne mellom barken og veden. De har vært i opprør både mot Assads regime i Syria og ISIS sin terrorisme. Altså ganske nært på Vestens og ikke minst Norges egen posisjon. Om utakk er verdens lønn, er dobbelt utakk kurdernes belønning for denne innsatsen.

I stedet for å takke, beskytte og hjelpe dem, blir de nå forsøkt tvunget i kne av den tyrkiske regjeringshæren. Og bak alle de latterlige twitter-meldingene til Trump lar USA det skje.

Siden USA er den sterke parten i NATO, sjøl når landet er leda av en kunnskapsløs narsissist, lar også NATO det skje. Og siden vi er NATO, lar også vi det skje. Vi lar våre kurdiske allierte dø, vi lar terrorister slippe fri, og lar Tyrkia gjøre som de vil. Det er ikke et fnugg av rettskaffenhet i dette. Men storpolitikkens regler har alltid vært de samme. Makta rår, og det som kan destabilisere makta, må bekjempes.

Kurdernes problem er dobbelt. De er verdens største folkegruppe uten eget land. Spredt mellom Tyrkia, Syria, Iran og Irak har de vært midt i alle stormaktskonflikter siden før romernes dager.

Å gi kurderne et eget land, eller noe som ligner sjølstyre, blir alltid motarbeida. I det allerede destabiliserte Irak er det mulig med et visst sjølstyre, men i Iran, i Tyrkia, og i Assads Syria synes det umulig. YPGs problem er at de i tillegg til å være kurdere er marxister. Nær alliert med det forbudte tyrkiske partiet PKK. PKK er på den ene sida det mest velorganiserte av alle kurdiske partier, det er det som har gjort effektiviteten til YPGs hær mulig.

På den andre sida er de statsfiende nummer en i et Tyrkia som forbyr og undertrykker kurdisk språk og nasjonalsymboler hardere enn kineserne opptrer i Tibet.

Det er få vestlige regjeringer som vil legge noen pinner i kors for å forsvare en marxistisk gerilja, uansett hvor mange slag de har vunnet for oss.

Oppå denne geografiens og politikkens fatale feilplassering for de kurdiske soldatene i Syria, kommer det tiår og hundreår med indre splittelse. Kurderne har et ordspråk som sier at kurder er kurder verst. Det er noe i det. I de blodige krigene i Iran og Irak det siste hundreåret, har kurdiske organisasjoner veksla mellom å slåss for egen frigjøring, og alliere seg med stormaktene mot hverandre. Kurdernes liv det siste århundret er en blanding av kamp mot ytre undertrykking og innbyrdes krig. Det har skapt krigere, flyktninger, hærer og sjølsagt en mengde feil, overgrep, terror og uskyldige ofre.

Det er ingen grunn til å glorifisere kurdere eller de ulike kurdiske organisasjonene. Heller ikke YPG og PKK. Men det er likevel en ting til som er verdt å legge merke til i vår egen dobbeltmoral i møte med den pågående militæroperasjonen i Syria.

Når Vesten har trengt et begrunnelse for sine kriger i Midtøsten etter murens fall, har det vært tre offisielle begrunnelser. Kamp mot diktatorer, Saddam, Assad og Gaddafi. YPG har vært på vår side i disse konfliktene. Kamp mot terror. Her mener Tyrkia og USA at PKK og YPG er terrorister, mens EU-landa er splitta, og kamp for kvinnefrigjøring. Etter sigende bomba vi Afghanistan for å frigjøre landets kvinner. Og til det siste er det rett og slett helt umulig å ikke plassere YPG og PKK på rett lag.

I en verdensdel hvor kvinneundertrykkinga i religionens navn ser ut til å bli verre år for år, er YPG en hær av kvinnelige og mannlige soldater.

I tillegg har de en egen kvinnehær, YPJ, som var blant de viktigste styrkene i krigen mot ISIS. I besluttende organer kreves det minimum 40 % kvinneandel i YPG og PKKs organisasjoner. Det er vanskelig å finne en mer moderne ideologi når det kommer til likestilling blant kreftene som nå slåss om makta i Syria, Tyrkia, Iran og Irak. Om kamp for kvinners retter i Midtøsten er viktig for Vesten, er det vanskelig å forstå hvordan man kan la de på mange måter sekulære kurderne bli ofra.

En kurdisk stat er ikke rett rundt hjørnet, og mest sannsynlig maktpolitisk umulig. Men det er en lang avstand fra å etablere en ny stat for et folk, og la dem bli slakta når vi ikke har bruk for dem lenger.

Det som skjer i Syria nå er et svik. Et svik mot de som har ofra så mye mer enn oss i kampen mot terror, mot ekstremistene og mot kvinnehaterne i ISIS. De fortjener ikke det sviket, de fortjener støtte, takknemlighet og hjelp.

Mer fra Dagsavisen