Et sted i Helvete ...

Redaktører uten blazer, politikere i høye hæler og blonder, og hvit hettegenser i mørke platesjapper. Hvorfor er ikke dette greit?

«Det finnes et sted i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre.» Madeleine Albright-sitatet er blitt brukt hyppig i helgen som reaksjon på debattinnlegget om Hadia Tajiks nye bok.

Eller strengt tatt ikke boka, men bokomslaget.

Les også: «Et eksempel på koko-debatt om hva politikere kan og ikke kan gjøre»

Karoline Holmboe Høibo, fakultetsdirektør ved Fakultet for utdanningsvitenskap og humaniora ved Universitetet i Stavanger, mener Tajik ødelegger for seg selv med bokomslaget.

Den dypgrønne veluren, de høye hælene og «blonder mot bar hud» vitner om at meningene hennes ikke er nok. Og at Tajik har valgt seg et bilde på bokcoveret som vekker assosiasjoner til ukeblader, kan til og med gjøre det vanskeligere for kvinner å jobbe politisk.

Høibos innlegg er blitt sablet ned gjennom hele helgen i sosiale medier.

Det er nesten ikke mer å angripe i det. Det får heller falle på sin egen urimelighet at feminin klesdrakt eller assosiasjoner til ukeblader skal være noe som gjør det vanskeligere for folk å arbeide med politikk som angår folk flest. For dem som kanskje setter pris på ukeblader og velur.

Ja, det får heller være at det vekker oppsikt at en politiker kler seg feminint, og i noe annet enn sort eller grå blazer, når hun skal nå fram med en politisk bok. Som om sort blazer er det som skal til for å bli hørt.

Kritikken mot bokomslaget kommer ikke fra helvete. Men den kommer fra et sted.

Jo Moen Bredeveien: «Vi gir dem tillit. De viser seg ikke tilliten verdig. Gang på gang»

Den representerer noe grunnleggende menneskelig. Vi har en viss oppfatning av hvordan ulike roller i samfunnet skal se ut. Hvordan politikere skal kle seg, og hva som passer seg når. Og vi blir lett overrasket. Du husker kanskje den rutete valgkampskjorta til Støre? Folk lo av den, ikke fordi skjorta i seg selv var noe å le av. Men det var jo litt uventet at Støre tok den på i et forsøk på å nærme seg en folkelighet.

Vi er jo mest vant til å se ham i politikeruniform på Stortinget.

Det er ikke bare i det politiske miljøet vi ser en uniformering. Mens noen har brukt raseriet sitt i sosiale medier for å forsvare Tajik i helgen, har jeg sett på dokumentarserien «Helvete» på NRK.

Her fortelles historien om norsk black metal. Og serien har fått samme navn som den legendariske platesjappa som Mayhem-gitarist Øystein Aarseth grunnla i 1991 i Gamlebyen i Oslo.

Helvete ble et arnested for black metal-fans, og i dokumentaren får vi høre om hvordan Aarseths ideologi ble tydeliggjort gjennom hvem som fikk slippe inn i butikken og ikke. Jeans var fy-fy. Hvit hettegenser? Glem det. Brøt du med den svartkledde uniformen var du ikke ond nok, kanskje.

Det var trange rammer for dem som ifølge seg selv var motstrøms og «ikke som alle andre».

Les også: Tajik beskylder Høyre for «amerikansk» retorikk

Vi kan le av kompromissløsheten. Men rock, punk og metal har alltid hatt snevre rammer ned til den minste detalj for bekledning, avhengig av hvilken sjanger du har funnet din plass i. Paradokset er at de representerer bevegelser som har hevdet at de står for personlig frihet, en «fuck off»-holdning, og at de skiller seg ut fra storsamfunnet.

Det gjør de ved å søke sammen i flokker som kler seg helt likt, og der du blir avvist hvis du har feil type belte, farger på skjorta eller sveis. De velger å skille seg ut fra et samfunn de protesterer mot, og søker heller sammen i et fellesskap. I slike fellesskap er klær og uniformering helt grunnleggende.

Da oppløses individene og flokkmentaliteten, og kanskje en opplevelse av trygghet, slår til. Slike flokker er også lettere å styre for dem som er på toppen.

Alle drar i samme retning.

Hadia Tajik har skrevet en personlig politisk bok. Målet er å nå ut til velgere med saker hun synes er viktig. Dette begrunner hun med personlige historier. Hun vil vise seg fram som en bred politiker som kan appellere til en stor skare av velgere. Men hun vil også markere seg som individ.

Det trenger jo Arbeiderpartiet nå, for å si det forsiktig. Min teori er at det hadde blitt feil uansett hva hun hadde hatt på seg på bokomslaget. Om det var velur, blazer eller onepiece. Stortingsuniformen ville ikke vekket oppsikt, men hun ville opprettholdt distansen mellom politiker og velger. Og hun ville blitt en i mengden.

Dette er kritikk Tajik alltid får. Hun er jo for privat og «bjudar på» for lite, sies det. Hadde hun tatt fram den rutete skjorta til Støre, ville hun blitt latterliggjort minst like mye. Tross arbeiderklassebakgrunnen ville det blitt påtatt.

Selv om det kanskje ikke lenger er så uttalt, er det en utbredt holdning at kvinner (og menn) må kle seg passende for å kunne ta del i et fellesskap som er blitt dannet og definert av menn.

Portvokterne til politikken er like kompromissløse som Mayhem-gitaristen vi kan se på NRK for tida. Og vi bør le like mye av dem.

Les også: Moteekspert: – Du kan ikke snakke bort en allværsjakke. Ikke bruk den når du skal på restaurant!

Jeg tok på meg en prikkete blazer en gang og ble spurt av en kollega om jeg drev med «power dressing». Siden den gangen har blazer alltid føltes feil. Selv om jeg har fått råd av andre om å forsøke å passe inn mer. Hvis ikke blir folk bare opptatt av hva du har på deg, og du kan virke mindre profesjonell.

Dette er tull, mener jeg.

De færreste ville troppet opp i Stortinget i prompebuksa, men å utvide rammene for hvordan man kan se ut og likevel erobre makt, må da være et svært viktig prosjekt for dem som ønsker et demokratisk samfunn der alle samfunnslag har en sjanse.

Redaktører uten blazer, politikere i høye hæler og blonder, og hvit hettegenser i mørke platesjapper. Dette bør være helt greit. Og at folk blir forvirra og provosert over hva man har på seg, sier mest om deres egen utrygghet.

Jeg vil påstå at Hadia Tajik hadde gjort det vanskeligere for kvinner i politikken hvis hun laget et bokcover hun ikke ønsket seg, kun for å tilfredsstille menneskers krampaktige behov for å sette hverandre i bokser.