Et samfunn av vinnere og tapere

Livet fremstilles som en konkurranse hvor vi deles inn i vinnere og tapere. Hvem vinner på denne fortellingen om oss selv?

Et kjapt søk i en bokhandel på nett: Hvordan vinne venner. Bli en vinner på eksamen. Spiller du for å spille eller spiller du for å vinne? Norske vinnerskaller. Oppdag vinneren i deg selv med coaching. Fra «skoletaper» til vinner. The winner’s brain. The winner’s manual. Serial winner. Winners make it happen. How to win in a winner-take-all-world.

Hvordan Trump og hans likesinnede tar vinner/taper-fortellingen ut i det ekstreme på sosiale medier gjennom å rangere både medmennesker og nasjoner innenfor dette narrativet, har vi med skrekk måtte være vitne til i mange lange år.

Men ofte er det slik at når noen er ekstreme, er de likevel bare en outrert variant av aksepterte normer i samfunnet ellers. Og fullt trøkk på eget ansvar når det gjelder suksess og fremgang, eller mislykkethet og fall, er et rammeverk de fleste i den vestlige verden har vokst opp med, internalisert, akseptert og gjort til en del av hvem vi er.

Les også: Laget serie om egne voldtektserfaringer

Dette er det normale mennesket i dag, det vi dyrker frem og det vi hyller: Uavhengig, sterk, innovativ og effektiv.

Men denne fortellingen om samfunnet vårt og oss selv er i ferd med å møte motstand. De siste årene har vi vært vitne til enorme kollektiver av folk; klimastreiker, kvinnemarsjer og ikke minst – den brede og sosiale Black Lives Matter-bevegelsen.

Bare det å være en del av et kollektiv er i seg selv en kritikk av den rådende individualismen, men også det som kollektivene står for: At grupper av mennesker undertrykkes systematisk fordi de tilhører en gruppe. Paradokset er dermed at selv i samfunn der individet hylles og dyrkes frem, finnes grupper av folk som holdes utenfor og der individualiteten ikke teller. Disse krever å bli sett på som individer, men gjør tydelig for oss alle: For at individet skal blomstre må det kollektive ordninger til.

Når Black Lives Matter og andre i dag krever sin rett, men møter motstand og kritikk, sies det ofte på og mellom linjene at de klager og syter, og at påstått diskriminering ikke finnes.

I denne kritikken ligger nettopp den godt internaliserte troen på at alle kan bli individuelle vinnere hvis man bare vil nok, og at deltagerne i kollektivene rett ut burde ta seg sammen. Og kanskje verre: Kritikeren selv anser seg som en vinner og skal ikke ha på seg verken private privilegier, eller at fremgangen har skjedd på bekostning av andre.

Les også: – Jeg aner ikke hva det egentlig koster meg å gå ut og si det er en kulturell, rasistisk forbrytelse (+)

Egen suksess handler kun en indre egenskap eller at man vant en meritokratisk konkurranse.

Med andre ord, fortellingen om vinnere og tapere sementerer samfunnet, og driver det slett ikke fremover, slik vi er lett forledet til å tro. Den eneste vinneren som står igjen, er markedet og de som har mest fra før. Dette bør vi vite i 2020.

Da jeg studerte, på 1990-tallet, var det ikke populært å snakke om ideologi.

Tvert i mot: Vi lærte av kjendisforfattere som Francis Fukuyama at vi befant oss ved historiens slutt, det vil si, den delen av historien som handlet om konkurrerende ideologier i verden. For sosialdemokrater i USA, som Bill Clinton, eller i Storbritannia, som Tony Blair, handlet det nå først og fremst om det de kalte pragmatisk politikk og «den tredje vei» med påstått effektive løsninger i et av-ideologisert sentrum, særlig når det gjaldt alt som handlet om velferdsstaten.

Og ingenting er mer kollektivt i form, i symbolikk og i praksis enn nettopp den.

Men i tråd med at alt skulle bli mer opp til hver og en av oss - å skaffe arbeid på et marked, skaffe bolig på et marked, skaffe helsehjelp på et marked - så forsvinner det etiske grunnlaget for en velferdsstat som skal ivareta alle på tvers og på tross.

Denne debatten henger tett sammen med kravene i bevegelser som Black Lives Matter og kvinnebevegelsene, for det er ikke mer komplisert enn at disse kollektivene krever rettmessig tilgang til samfunnets jobber, posisjoner, verv og velferd. Når vi i dag utfordres på akkurat dette, kan det være en ide å ta vinner/taper-fortellingen opp til debatt, for den har sneket seg så sakte inn i oss at vi knapt har registrert innsiget.

Det er lettere å kjenne sånt når det kommer som et sjokk, og det gjorde det for eksempel i post-Sovjetunionen og øst-Europa.

Etter østblokkens fall var vi alle markedsliberalister, tvinnet sammen i den samme globale økonomien, med noenlunde samme individuelle idealer der forbruk ble identitetsskaper nummer 1. De gamle kommunistiske ideene ble fullstendig kastet på skraphaugen, der mange av dem med rette hørte hjemme.

Men alt ble ikke rosenrødt likevel, i den nye økonomien, for med gammel ideologi plutselig bortevekk inntok markedstenkningen ikke bare samfunnet og økonomien, men også menneskenes sinn og forståelse av sin plass i den nye verden. I essayet Neoliberal Hegemony and Narratives of «Losers» and «Winners» in Post-Socialist Transformations av Elena Danilova i Journal of Narrative Theory 2014, beskriver hun hvordan et nytt narrativ oppsto like fort som det gamle forsvant: Nemlig fortellingen om mennesker i den nye verden som enten «vinnere» eller «tapere».

Men hva har dette med oss i dag å gjøre kan man tenke, og jeg tenker: Alt.

Les også: Slik har politiseriene i Hollywood endret seg etter Black Lives Matter (+)

For Danilovas tekst sier ikke bare noe om post-Sovjet, det sier noe livene til alle oss som vokste opp i markedsliberalismens tidsalder og den lærer oss at alt kommer fra noe, og at også vinner/taper-fortellingen er en ideologisk konstruksjon.

I sin lengsel etter alt vestlig i det nye øst, fant vinner- og taper-logikken sin naturlige plass hos menneskene. Eller, naturlig og naturlig. Politikere og eliter fant raskt ut at dette narrativet fint kunne forklare (og forsvare) de nye ulikhetene som oppsto mellom folk, som nesten alltid oppstår der raske endringer skjer. For kom du deg opp i frem i det nye samfunnet var du rett og slett enn vinner, mens havnet du utenfor: En taper. Og det var ikke samfunnets fortjeneste eller skyld, nå var det kun din.

Dette høres umiddelbart kjent ut. Dette også:

Men betyr ikke også dette, spør Danilova, at man naturaliserer ulikheter og sosial avstand mellom folk – alt under en nyliberal himmel? For er ikke denne fortellingen om vinnere og tapere en ny og konstruert «sunn fornuft», slik italienske Antonio Gramsci forklarte konseptet hegemoni?

Vinneren er i et narrativ om vinnere er markedsliberalismen som overlater ansvaret til hver og en og atomiserer samfunnet vårt. Taperne er mennesker flest og naturen vi lever av, som er avhengige av kollektive ordninger og kollektivt ansvar for å overleve. Hvis vi skal snakke om vinnere og tapere i denne verden, må vi snakke om det på den måten.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.