Et øyeblikk vi aldri kommer til å glemme

I bisettelsen fikk vi se hvor tung Ari Behn var å miste og hvor vanskelig han blir å glemme. «Vi elsker deg pappa. Du er en glitrende diamant, du også», avsluttet Maud Angelica Behn etter en tale der hun også ba innstendig om at alle som sliter eller har dystre tanker, må søke hjelp, for igjen sitter det alltid noen som elsker og savner.

Dødsfallet kommer til å skrive seg inn i medienes rekordbøker og Maud Angelicas ord og minnet om Ari vil brenne seg fast i vår felles, nasjonale historie. For meg ga det paralleller til TV-sendingen fra prinsesse Dianas begravelse i 1997 som fortsatt er den mest sette livesending i verdenshistorien, om man ikke inkluderer idrettsarrangementer. Ifølge wikipedia så 2,5 milliarder mennesker over hele verden på sendingen, som bare i Storbritannia ble fulgt av 32,1 millioner mennesker, rundt halve befolkningen. I Norge satte nyhetssaken om Ari Behns død, ifølge Journalisten.no, rekord som tidenes mest leste VG-sak med smått utrolige tre millioner sidevisninger.

Les også: «Maud Angelicas tale er en inderlig bønn til andre om å be om hjelp»

Familiens åpenhet rundt at Behn selv valgte å forlate livet, har selvsagt gjort det ekstra nært for oss alle, for alle kjenner eller kjenner til noen som har hatt det vanskelig og som kanskje har valgt å ta sitt eget liv. Men det er noe ekstra over sorgen og engasjementet etter Behns dødsfall som også har likhetstrekk med prinsesse Dianas død. Kanskje er det slik at det som det tidligere var lett å kritisere eller se på med ironisk distanse, brått ble det som gjorde Ari Behns og prinsesse Dianas respektive dødsfall så nære for så mange? Kanskje er det derfor at dekningen av og interessen for disse to bisettelsene sprenger alle medierekorder?

Dessverre fikk verken Ari Behn eller prinsesse Diana oppleve folkets varme etter deres død. De hadde nok begge blitt overrasket. Selv om de var smertelig klar over at de var kjendiser som alle hadde et forhold til og mange snakket om, skjønte de nok ikke rekkevidden av den varmen som vi i begge tilfeller har sett i dagene etter dødsfallene. Noen har beskrevet at den enorme interessen for Ari Behns dødsfall, kan skyldes at det er mange som sitter igjen med en snev av dårlig samvittighet. I Dianas tilfelle var det folkets nysgjerrighet som gjorde at paparazzifotografer nærmest jaget den fraskilte prinsessen av Wales, «Princess of Wales», inn i døden, og i Storbritannias største avis gikk hun lenge under navnet «Princess of Sales» på grunn av de store salgstallene som nyheter om Diana utløste.

Oppmerksomheten var der altså før dødsfallene, men kanskje på en kaldere måte enn den varmen som lyste fra hele folket i dagene etterpå. Da Elton John sang de nå berømte strofene i den omskrevne versjonen av «Candle in the Wind», som egentlig ble skrevet i 1973 for å hylle Marilyn Monroe, var det et av tidenes mest rørende TV-øyeblikk. Ordene kunne like gjerne vært framført i Oslo domkirke for mannen som en gang ble ledd av da han kalte sin kjære for en lysfontene: «And it seems to me you lived your life, like a candle in the wind (…) Your candle's burned out long before, Your legend ever will». Også Ari Behn lyste sterkt i livet og etterlater seg et minne, eller legende, som vil lyse lenge.

Men det er familiens nære minner som vil stå som det aller sterkeste inntrykket. 16-årige Maud Angelicas ord var sterke, kloke og nære helt fra starten: «Kjære pappa. Jeg husker at på konfirmasjonen min da du holdt tale for meg, så skalv hendene dine. Du er så vant med å være på TV og alltid snakke selvsikkert for mange mennesker, så da du skalv på hendene så skjønte jeg at det betydde ganske mye. I dag skal jeg holde tale for deg, og jeg skjelver også litt på hendene».  Mamma Marianne Behn fortalte hvordan den nærmeste familien har lidd med Ari de siste årene, og at samtalene til tider var rå og vonde.

Men hun skal vite at hun snakket for veldig mange flere da hun sa til sønnens båre: «Du berørte med hele deg».