Et meget velorganisert samfunn

Tangen-saken viser oss verdien av institusjoner – og at vi aldri kan ta dem for gitt.

En viktig grunn til at institusjoner, tilsyn og maktfordeling er så viktig, er at alle styres av mennesker som en gang imellom gjør feil.

Det viser seg nemlig at selv det trausteste av det solide i norsk byråkrati, selv en sentralbanksjef fostret opp i Finansdepartementet og SSB, kan bli blendet av internasjonal pomp og prakt.

I vinter ble det kjent at Norges Bank, ledet av sentralbanksjef Øystein Olsen, ville utnevne Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet.

For å få til det, kan det se ut til at Norges Bank har brutt sentralbankloven så vel som egne retningslinjer.

Les også: – Sentralbanksjefen må følge Tangen til døra og lukke seg selv ut i samme slengen

Olsen informerte ikke finansminister Jan Tore Sanner (H) om at Tangen fortsatt skulle eie forvalterselskapet Ako Capital som Oljefond-sjef, til tross for at dette må kunne anses som viktig informasjon. Tangens navn ble ikke offentliggjort på søkerlista. Alle potensielle habilitetsproblemer hans rolle i internasjonale finansmarkeder gir, burde vært grundigere utredet.

Alt dette ble drøftet på en høring i Stortinget denne uka.

Det må sies at tilliten til ledelsen i Norges Bank ikke ble stort bedre etter høringen. Det viser seg at finansministeren har uttrykt bekymring, at sentralbanksjefen har latt være å informere om viktige forhold, og at habilitetsproblemene som knytter seg til Nicolai Tangens interesser i AKO fremdeles er uavklarte. Olsen mener interessekonflikten «for alle praktiske formål» er eliminert. Det er representantskapet ikke enig i.

Enda rarere blir sentralbanksjefens håndtering fordi det er vanskelig å forstå hva Tangens ypperlige kvalifikasjoner som hedgefondforvalter har å gjøre i toppen av Oljefondet.

Statens Pensjonsfond Utland skal bidra til å stabilisere norsk økonomi, gjennom å sikre ansvarlig og langsiktig forvaltning av statens petroleumsinntekter. Fondet er så stort at det har betydelig innflytelse på markedet det opererer i, og eier i dag 1,5 prosent av verdens 9000 børsnoterte selskaper.

Det gir markedsmakt.

Les også: Ap: Tangen kan ikke lede oljefondet så lenge han er eier i hedgefond

Oljefondets forvaltere har i løpet av de siste tiårene lagt ned et stort arbeid i å sørge for at denne markedsmakten brukes til noe positivt, og gjennom sine forventningsdokumenter stiller Oljefondet krav til selskapene det investerer i. Oljefondet har også gått foran i arbeidet med å bekjempe skatteplanlegging og skatteflukt, og senest i mars slo NBIM fast at langsiktig avkastning «does not require aggressive tax behavior».

Hvordan en hedgefund-manager som plasserer sine penger i skatteparadis skal forvalte slike forventninger, er uklart.

Oljefondet er dessuten i all hovedsak et indeksfond, og har begrenset bruk for erfaring med kortsiktige shortstrategier fra hedgefond, som Gard Lehne Michalsen i E24 så riktig har påpekt.

Det kan synes som om noen har latt seg blende av en internasjonalt kjent milliardær med sterke kvalifikasjoner de egentlig ikke hadde bruk for.

Sentralbanksjefen har stor grad av uavhengighet. Med så stor tillit kommer naturligvis et like stort ansvar.

Det er hovedstyret, med sentralbanksjefen i spissen, som ansetter sjefen for Oljefondet. Stortinget kan i utgangspunktet ikke blande seg i dette. Det Stortinget derimot kan gjøre, er å føre oppsyn med sentralbanken.

Til det har de representantskapet som nettopp skal påse at «hovedstyret har tilfredsstillende kontroll med bankens administrasjon og virksomhet, og med at det er etablert hensiktsmessige rutiner for å sikre at bankens virksomhet utøves i henhold til lov, avtaler, vedtak og rammeverk».

Takk og pris for det.

Les også: Reagerer på Frp-forslag: – Ikke nok å etterspørre hva alle andre mener om kritikken

Denne saken handler selvfølgelig verken om Nicolai Tangens personlighet, eller om at han er rik. Det handler om regler som er blitt tøyd eller oversett, og det i besetningen av en stilling der ryddighet og åpenhet er noe av det aller viktigste.

Vi liker å smykke oss med at vi i Norge har sterke demokratiske institusjoner og høy tillit til våre ledere. Vi er blant verdens minst korrupte land og har all grunn til å være stolte av det. En viktig grunn til at institusjoner, tilsyn og maktfordeling er så viktig, er at alle styres av mennesker som en gang imellom kan gjøre feil.

Aller mest er hele denne soga derfor et ugjendrivelig bevis for hvor mye vi trenger disse institusjonene med sine regler og med avklarte roller og kontrollorganer som faktisk lyttes til.

Det gjelder uansett hvor høyt kvalifiserte og tillitvekkende ledere og byråkrater vi er utstyrt med.

Det er selvsagt en utrolig kjedelig avslutning for Olsen etter ti solide år som sentralbanksjef å trekke tilbake en ansettelsesbeslutning, beklage, eller i verste fall gå av. Men det er en pris det er verdt å betale for å kunne si at Norge, i motsetning til for eksempel Cayman Islands, fortsatt er et meget velorganisert samfunn.