Et lykkelig liv

Kan korona-krisen bidra til at vi legger mer komplekse mål til grunn for styringen av vårt komplekse samfunn?

Det kan være vondt å innse at det livet man har levd ikke tilfredsstilte de behovene man etter hvert innså at man hadde, slik Ibsens Nora gjorde i «Et dukkehjem».

Det samme gjelder oss som samfunn: det blir mer og mer åpenbart at de målene vi har styrt etter de siste hundre årene fører oss i feil retning: Vi går mot en verden med store ulikheter der planetens tåleevne er overskredet – og der vi som mennesker ikke er lykkeligere av den grunn.

Dessverre er det på viktige områder dessuten heller ikke særlig lystig, slik Nora tross alt beskrev sitt liv med Helmer. For Helmers Nora ble løsningen å skille seg.

For verdens samfunn er løsningen å endre kurs. Da trenger vi nye mål å styre mot.

I omtrent hundre år har det viktigste politiske målet i svært mange land vært økonomisk vekst, målt ved et snevert verktøy: brutto nasjonalprodukt (BNP). Ikke bare er det et dårlig og for snevert mål på sosial framgang og velstand. Det er direkte skadelig. Det var konklusjonen fra de nobelprisvinnende økonomene Joseph Stiglitz og Amartya Sen, da de i 2008 fikk i oppdrag fra president Nicolas Sarkozy å vurdere hvordan vi best kan måle velstand og sosial framgang i et land.

Les også: «Det er lov å bli rik i Norge. Det er faktisk et av de letteste stedene å bli rik»

Årsaken til at BNP fungerer så dårlig er at hva vi måler, påvirker hva vi gjør: når produksjonen av varer blir målet, heller enn sosial framgang på områder som helse og utdanning – blir vi også mer materialistiske i måten vi lever og styrer et samfunn. Denne BNP-fetisjen er usunn.

I dag har vi altså fasit på hvor dette får oss: en verden som overskrider både sosiale og økologiske grenser. Men alle som følger med på den økonomiske framgangen kan puste lettet ut. Der synes nemlig ingen av disse truslene mot velferd og stabilitet.

Så hva skal vi gjøre når BNP kommer til kort?

Et av bidragene i diskusjonen som har fått mest oppmerksomhet den siste tida, er en enkel tegning av en klissete søtsak, satt på papiret av økonomen Kate Raworth.

Sentralt for hennes tanker om hvordan verden bør endres, står nemlig ideen om en smultring: Den ytre sirkelen i smultringen representerer jordas og klimaets tålegrense.

Det er grensene for hvor langt det er mulig å utvikle økonomien uten å ødelegge havet, skogene og luftkvaliteten, utrydde dyrearter, og sørge for at oppvarmingen ikke går over 1,5 grader.

Den indre sirkelen – hullet i midten – representerer det minimum som vi mennesker trenger for å kunne leve gode liv.

Det betyr for eksempel mat, klær, tak over hodet, rent vann, utdanning, helsehjelp, og grunnleggende demokratiske rettigheter som stemmerett og ytringsfrihet.

Raworth mener denne smultringen bør være målet for politisk utvikling: et samfunn der vi møter menneskelige behov og ivaretar grunnleggende menneskerettigheter, samtidig som vi tar hensyn til klima og bærekraft.

Slik måler vi livskvalitet på ekte for dem som lever i dag, og sørger for at den samme livskvaliteten kan oppnås av dem som kommer etter oss. Alle kan leve gode liv, men det må skje innenfor rammen av smultringen: alle er sikret et minimum, og vi skal stoppe før vi når jordas og klimaets tålegrense.

Raworth er ikke den eneste som har foreslått å kaste BNP på historiens søppeldynge.

Stiglitz og Sen foreslo for eksempel å bytte ut BNP med et mål for sosial framgang, bygget på en blanding av egen opplevelse av livskvalitet, tidsbruk på ting man ikke liker kontra tid brukt på ting man finner mening i, i tillegg til aggregert statistikk på utvikling på områder som helse, utdanning og politisk frihet.

Også politikere har tatt grep. Danmark og Island har undersøkt befolkningens livskvalitet. Det samme gjelder Storbritannia og Tyskland. Også her hjemme har tanken om at vi må utvide horisonten for hva vi måler, blant annet gjennom utviklingen av gode indikatorer for livskvalitet, fått gjennomslag.

Les også: Boligdrømmen brister

En konsekvens av å legge et bredere og mer langsiktig syn på livskvalitet og utvikling til grunn for hva vi måler, er at vi fort kan oppdage at den ofte oppfattede avveiningen mellom effektivitet og rettferdighet – eller bærekraft – ser helt annerledes ut.

Å investere i en bedre velferdsstat vil ifølge det rådende synet i dag gå på bekostning av (kortsiktig) økonomisk framgang. Dersom livskvalitet vektes høyere vil investeringer i humankapital, i mennesker, vurderes som viktigere i dag.

Det avgjørende er selvsagt at informasjonen slike nye mål for utvikling gir blir brukt i faktisk politikk. Kanskje kan korona-krisen markere et vendepunkt. Som en del av oppbyggingen av samfunnet etter pandemiens herjinger, kunngjorde for eksempel Amsterdam nylig at de skal forsøke å måle verdiskaping på måten Raworth skisserer: gjennom smultring-modellen.

Uten endret kurs er det lite trolig at vi vil klare å nå målene vi har forpliktet oss til gjennom Parisavtalen og FNs bærekraftsmål: En utvikling innenfor planetens tåleevne, der alle mennesker har like muligheter til å leve de livene de ønsker seg.

Nora kunne gå fra Helmer. Vi kan ikke gå fra verden. Men vi kan velge klokere mål å styre etter.