Et kjærlighetsbrev

Jeg elsker egentlig valentinsdagen, jeg, skriver Selma Moren i sin spalte «Helt ærlig».

«Jeg er glad i deg».

Skriften var i skeive, svarte blokkbokstaver, med et rødt, like skeivt hjerte under. Fem ruglete ord, skrevet med fargestift på SFO, pent lagt i hylla mi, 14. februar.

Første og eneste og fineste kjærlighetsbrevet jeg har fått.

Det var i femteklasse. Nå går jeg mutt forbi butikkvinduer med rosa kjærlighet på pinne og røde konfektesker.

I søppelposten ligger en e-post fra et spa jeg besøkte i fjor. «Vær verdens beste kjæreste på fredag!»

«Går ikke, jeg har blitt dumpa», tenker jeg.

Det er fristende å hytte med neven, og si noe sleivete om markedskreftene og amerikanske tradisjoner, for gud så slitsomt det er med alle disse merkedagene som bare finnes fordi vi skal bruke penger. Ja, makan til tull.

Rynke på nesa av alle kjærestene som kjøper gaver og vasker huset og kanskje til og med frir! Gud, så teit.

Men så kommer jeg på det krøllete arket i hylla, med det skeive hjertet.

Jeg elsker egentlig valentinsdagen, kommer jeg på, der jeg sitter og er sur. Og halloween, morsdag og farsdag. Og alle sånne merkedager, som vi strengt tatt ikke hadde trengt å ha, men som er litt hyggelige, om man legger alt agg og ironi til side.

Ikke fordi jeg skal eller vil bruke penger på spa, konfekt eller monster-maske. Men fordi det er en anledning!

Litt gøy, for en gangs skyld. Vi stive nordmenn kan sitte der på restaurant og minne hverandre på at vi liker hverandre. Rødme litt, nedover en vei, med vasne roser fra Kiwi, stressa mens talen man skal holde surrer og går i huet.

Så fint. En merkedag for kjærligheten! Klart vi trenger det på kalenderen, i grå, jævlige februar.

Så dette, mine venner, er et kjærlighetsbrev.

Til du som jobber på 7-eleven på Youngstorget, som alltid er så blid, som ikke synes halv åtte er noe tidlig, for du står jo opp klokken fire hver dag, bare for å kunne være så hyggelig mot kundene dine.

Til Nina, min beste venn, som ler så høyt og fint av de dummeste ting, så det er umulig å være sur i hennes nærvær.

Til deg jeg gikk på ungdomsskolen med, som kom opp etter fellessamlingen jeg hadde sunget på og sa jeg var flink, enda alle kompisene dine bare himla med øynene.

Til han ene sjåføren på 54-bussen, som sier «hei» til alle som går på, og lar den stå noen ekstra sekunder når hun med barnevogna nesten kommer for sent.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Til alle som tror de mangler kjærlighet, og kanskje, bare kanskje, i fare for å bli altfor Love Actually her – har glemt å se seg omkring.

Og ikke minst til deg, din helt, for det krøllete arket i hylla i femteklasse.

God valentinsdag! Enten du vil det eller ei.

Lest denne?: SAS sensurerer seg selv – igjen