Et forsøk på å beskrive den uangripelige

Den siste teksten av forfatter Dag Solstad jeg har lest heter «Et oppgjør». Den sto på trykk i Klassekampen i oktober. Her går Solstad til motangrep mot avisas «perfide angrep», som er «nederdrektig» og «insinuerende». Solstad lover at det er dette han skal huske avisa for, nå som han tar farvel med den for alltid.

For «et irrelevant og simpelt angrep på kunstens frihet», som har skapt «denne ytterst pinlige situasjonen».

Som leseren tør vite: Klassekampen satte Solstads slurv under lupen. Avisa «finner henholdsvis 442 og 558 «feil» i min roman, og ber om en forklaring fra Forlaget Oktobers forlagssjef. Hun sier da som sant er at det ikke er noe nytt at Dag Solstads språklige valg blir gjenstand for diskusjon i visse primitive kretser», skriver forfatteren selv.

Klassekampen har altså reagert på at det er mange tastefeil i Solstads siste bok, og laget helt grei petimeter-journalistikk av det poenget. Og Dag Solstad tar avskjed med avisen, og krever at sjefredaktøren beklager. I hans egne ord: «kyss meg i ræva!».

Ikke bare fikk Solstad mye støtte for angrepet på avisas kulturdekning – Klassekampens redaktør svarte med å legge seg flat. Og helga før jul fikk mannen også avisens fineste hederspris.

Jeg sitter hoderystende tilbake. Er det bare jeg som har lest Solstads halvpart av boka «VM i fotball 1990»? *

Den kulturelle venstresiden bruker gjerne begrepet «selvpisking» om en ofte overdreven hang til kritisk refleksjon over egen rolle. Klassekampen tok dette til nye høyder da Solstad nylig fikk avisas kulturpris «Neshornprisen».

Endelig, vil nok mange si. Solstad har bakgrunn fra Klassekampen og er venstresidas forfatter. Han er vår, og han er stor. De har sikkert rett, de som vet slikt og hevder at Dag Solstad er vår største siden Hamsun. For ordens skyld: Han har gitt også meg flere store leseropplevelser.

Det er likevel noe med den rollen han har fått av den venstrelenende kulturintelligensiaen som er plagsomt, og som blir så tydelig her.

Som litteraturkritiker Frode Helmich Pedersen forleden skrev i Bokvennen Litterær avis: Kritikernes panegyriske hylling av alt mannen foretar seg, begynner å bli for meget. Eller som Solstads forfatterkollega Jan Kjærstad har sagt: Han er «en nasjonalpark», og slike kritiserer man jo ikke.

(Helmich Pedersen baserer sin kritikk av kritikerne på mottakelsen av Solstads roman av året, «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen». Den har jeg ikke lest, så jeg kan bare stole på Helmich Pedersen når han sier at boka ikke fortjener hyllesten. Jeg avstår derfor også fra å kommentere påstanden om at de fleste kritikerne trekker buksene ned i møtet med romanen.)

Brian Robson, Dess Walker og Gary Steven. Paul Beardsley, Barns. Roland Koeman, Haughton. Real Sosiedad. Gianni. Tatau. Marker. Og Jürgen Linsmann, «den tyske spiss Jürgen Linsmann».

Som altså heter Klinsmann, med «K». Verdensmester med Vest-Tyskland i Italia sommeren 1990, det øyeblikket i tid som den norske forfatter Dag Olstad skriver 94 sider om, og gir ut i bokform sammen med sin kollega Jon Michelet.

De øvrige navnene som er ramset opp over, er også stavet feil av geniet som ikke begår feil, men «språklige valg». Jeg har ennå til gode å skjønne valget bak å kutte en «e» i Barnes, legge til en «s» i Des Walker, kalle Ronald Koeman for Roland, eller å skrive samfunn («sociedad») feil på spansk.

Disse feilene var å finne i det første opplaget, som jeg fikk og leste som 11-åring, straks boka kom ut. Jeg husker fortsatt hvor forstyrrende alle feilene var selv for en gutt som pustet fotball, og som ennå, den dag i dag, som voksen mann, ikke helt har kommet seg over Italias tap i semifinalen i mesterskapet.

Jeg tilhører åpenbart de mest primitive kretser. Jeg skjønner det, og legger meg flat i forkant av eventuell kritikk.

At Solstad ikke skiftet forlag etter utgivelsen, derimot, det sliter jeg med å forstå. For tror du ikke at Oktober våget å korrigere de verste skrivefeilene til andreopplaget? Å gå inn i en tekst på den måten for å omskrive den store forfatterens «språklige valg»?

Mannen må ha vært rasende.

«Mitt krav er at Klassekampens ansvarlige redaktør erklærer dobbeltsida onsdag 23. oktober, sidene 26 og 27, for døde og maktesløse», skriver Solstad i sitt angrep på avisa. Først etter en slik erklæring av tomheten i det journalistiske arbeidet, kan livet gå videre – «Også for Klassekampens kulturredaksjon».

Beklagelsen kom. Og en pris på kjøpet.

Selvfølgelig er det trist at den store diskusjonen om litteratur i 2019 handlet om kommafeil hos Dag Solstad. Det bidrar til å gjøre litteraturdebatten tom og meningsløs. Men det er like trist å se hvordan oppegående mennesker har behov for å holde seg med husguder. Solstads angrep på Klassekampen er tydeligvis et «betimelig forsvar for kunst mot journalistikk på avveie», «forfølgelsen av Solstads kunst er pinlig», og «burde ikke Dag Solstad være høyt hevet over regler?», for å ta et knippe eksempler fra aviser og sosiale medier.

Dag Solstad er «et geni», og da gjør han ikke feil. Heller ikke når han skriver om skøyter, som i «Roman 1987», og feilstaver navnene på skøyteløperne han skriver om.

Jeg bryr meg ikke om skøyteløp, men rister likevel lett på hodet. Avissider er fiskepapir neste dag. Men i bokhylla mi står det en evig påminnelse om at Solstad faktisk slurver, han som alle andre som skriver. I større omfang enn de fleste andre, i tilfellet «VM i fotball 1990».

Jo da, Dag Solstad er en god forfatter. Men han er ikke det alltid ufeilbarlige geniet han tydeligvis oppfatter seg selv som. Og som Kultur-Norge vil at han skal være.

* Jeg er selvsagt ikke den eneste. Deler av lista over feilstavede navn i VM-boka er hentet fra en Twitter-tråd. Typisk nok: Sosiolog Arve Hjelseth, en ellers kritisk mann, skriver i tråden at han trodde dette var et grep fra forfatterens side.