Et barn eller et problem?

«Skoletaperne» finnes ikke. Vi fant dem opp.

På mandag sender vi seksåringene på skolen for første gang. For noen av dem er det starten på flere år med annerledeshet. De elevene som ikke klarer å følge læreplanen, kan i alt fokuset på nederlaget, miste av syne de tingene de faktisk mestrer.

Jeg var en sånn elev.

Les også: Gult nivå gir nokså normal skolestart

Jeg er 24 år, men kan ikke knytte skolissene mine. Jeg skjønner ikke klokka på veggen. Jeg må telle på hånden hvis noen spør meg om et enkelt mattestykke.

Jeg gikk også ut av videregående med gode karakterer, har en bachelorgrad i journalistikk og jobber som debattansvarlig i denne avisen.

Når jeg forteller min historie, gjør jeg det fordi det er en underkommunisert en. Selv om rundt tretti prosent av oss har lærevansker, mangler vi et bredere bilde av hvem disse elevene er.

Det gjør noe med måten elever med lærevansker blir møtt på i skolen. 

Et barn fullt av lærelyst, talent og glede, kan raskt bli redusert til et problem: Den som ikke «klarer det alle andre klarer». Det er en forferdelig slitsom merkelapp å drasse med seg i ti år. Små barn legger jo godt merke til at de henger bak. Ingen trenger å fortelle dem det.

Ett av problemene med å ha dyskalkuli, er at altfor få vet hva det er.

«Hvis det var noe jeg trengte som barn, var det lærere som forsto hvordan jeg hadde det», skriver Selma Moren. Foto: Privat

Vi snakker nesten ikke om det sammenlignet med dysleksi, men det er omtrent fem prosent av oss som har det. Det er medfødt, livsvarig og arvelig. Det er ikke en psykisk blokkering eller mangel på motivasjon, men rett og slett en svikt i samspillet mellom hjernenes funksjoner. Men det er ikke så lett å forstå når du er seks år og gleder deg til å lære sammen med de andre. Du tror bare du er dum.

Fra vi er små lærer vi om vellykka og mislykka, talentfull eller talentløs. Ved å måle alle likt, sier vi at det finnes én måte å være intelligent på. Dette er ikke bare skadelig for de med lærevansker.

Gym er et eksempel på et fag hvor det er enkelt å bli enig om at vi har ulike forutsetninger for å lykkes. Derfor er man opptatt av innsatsen til eleven. Men at vi har ulike forutsetninger gjelder jo i alle fag. Vi tar det bare ikke inn over oss på samme måte.

Fra en som har en hjerne som bokstavelig talt glemmer det lille jeg klarer å lære av matte etter en halvtimes tid: Det er forferdelig frustrerende å se på et system som insisterer på å vurdere alle likt.

Sånn skolen er i dag, kan en enkeltstående karakter være avgjørende for hva du blir når du blir stor.

Les også: Rekordmange jenter søker guttedominerte linjer på videregående

Hvis du googler «dyskalkuli» kommer det opp flere saker og leserinnlegg fra elever med diagnosen, som ikke får jobbe med det de drømmer om. På grunn av den lave mattekarakteren fra videregående, har ikke det resterende høye karakterkortet noe å si. At de fleste med dyskalkuli ikke kan bli barnehagelærere eller lærere, er nesten litt ironisk.

For hvis det var noe jeg trengte som barn, var det lærere som forsto hvordan jeg hadde det.

Camilla Haakonsen, som ikke kommer inn på læreryrket på grunn av krav om tre i matte, skrev i Aftenposten: «Min drøm er en dag å kunne se unge mennesker nå målene sine og føle mestring».

Som elev med kognitive mattevansker, måtte jeg hele tida kjempe for å være mer enn diagnosen min. Som barn brukte jeg overveldende mye energi på det jeg ikke fikk til, og det er klart at det påvirket meg enormt.

Alle barn har behov for å oppleve mestring.

Les også: Han hadde egentlig ingen planer om å leve av teater og film. Nå står flust av priser på hylla hjemme

Der har skolen et stort ansvar. Ikke bare ved å gi dem tilpasset undervisning, men ved å gi dem rom til å være noe annet enn lærevanskene sine. De må få oppmuntring og tid i fag de mestrer. For alle mestrer noe. «Skoletaperen» finnes ikke, vi fant dem opp.

Så lenge vi fortsetter å måle alle etter samme boka, vil elever med stort faglig potensial falle av. Det betaler samfunnet vårt dyrt for, for ikke å snakke om enkeltmenneskers selvfølelse og fremtid. Det skal ikke være nødvendig å pugge på noe hjernen din ikke kommer til å lære.

Ja, jeg sitter her og skriver dette, men det skremmer meg at livet mitt kunne blitt et helt annet. Så lite som kunne endret alt. Litt mindre oppfølging hjemme. Litt mindre hardt tilkjempet tro på meg selv. Da hadde jeg nok hoppet av lenge før videregående.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.