Eslet for store oppgaver

Vi som er opptatt av lønninger og slikt ser noen rare paradokser i norsk arbeidsliv. De som bestemmer hva andre folk skal tjene, må selv ha svært høye lønninger på grunn av «det internasjonale lønnsnivået».

Samtidig er det slik at de som får sin lønn bestemt av disse folkene, ofte må ha svært lave lønninger. Dette på grunn av, du gjettet det: «Det internasjonale lønnsnivået».

Slik ender for eksempel ledelsen i det nasjonale symbolet Hurtigruten opp med millionlønninger, mens deres egne ansatte tjener helt ned til 29 kroner i timen for å jobbe 70 timer i uka.

Forstå det den som kan.

Et annet paradoks er pengebonuser. Det er godt belagt med forskning at resultatbonus ikke fungerer for komplekse jobber. De kan være nyttige for å motivere støvsugerselgere eller lignende yrker, der både resultatet og hvem som produserte resultatet er lett å måle.

Ingen salg, ingen lønn. Men i komplekse yrker må du ha tillit til at den som er satt til å gjøre jobben, følger beste praksis og yter sitt beste.

Les også: Statsbudsjettet 2021: Så mye tjener de best betalte lederne i de statlige selskapene (+)

Å tilby helseministeren en personlig pengebonus dersom Norge opplever færre koronadødsfall ville vært en hån mot både ham og mot embetet. Å gi lærere bonus dersom elevene blir velfungerende voksne likeså. I slike avanserte jobber fungerer ei trygg fastlønn best.

Den gjør at medarbeideren slipper å tenke på penger, og kan konsentrere seg om oppgavene.

Likevel har vi altså fått enorme bonuser i offentlig sektor: Sjefen i Posten Norge klarte seg ikke med ei lønn på over fem millioner kroner i fjor. Hun fikk i tillegg 289.000 kroner i bonus. Hva fikk hun den for? For å sørge for at posten kommer fram? Var det ikke det du fikk fem millioner for?

NSB/VY-sjefen klarte seg heller ikke med sin fastlønn på rundt fire millioner kroner i fjor. Han fikk en bonus på 1.259.000 kroner på toppen. Hvorfor kan man jo spørre seg.

For å få togene til å gå? Er det ikke det som er jobben da? Jobben du fikk fire millioner for å gjøre?

Les også: Lederne får millionbonus mens bussjåførene blir hengende langt etter

Det stopper ikke der. Sjefen i noe som heter Baneservice, som bygger og vedlikeholder jernbanen vår, syntes ikke 2.355.000 kroner i fastlønn var nok i fjor. Hun fikk 900.000 kroner i bonus på toppen. For hva? For å gjøre jobben sin, så klart.

Den hun allerede hadde fått 2.355.000 kroner for å gjøre.

Det må bli slutt på at ledere i offentlig sektor og offentlig eide selskaper unndrar seg å svare for de absurd gode betingelsene de har sikret seg, ved å peke på at «styret fastsetter mine betingelser».

Å være toppleder handler først og fremst om å ta ansvar. Så ta ansvar da.

Ta ansvar for å forklare oss hvorfor du fortjener seks ganger så mye i lønn som hun som sitter på kontoret i etasjen under deg eller han som står ute i regnet og gjør den jobben du krever bonus for.

Ta ansvar for å fortelle oss hvorfor vi ikke kan forvente at du gjør ditt aller beste, hvis vi ikke i tillegg til en skyhøy fastlønn lokker deg med en pengebonus.

Ta ansvar, toppleder i offentlig eid selskap, og forklar oss hvorfor du ikke synes det er flaut og pinlig at vi må dingle en gulrot foran nesa di som et annet esel, for å få deg til å anstrenge deg det du er god for. Ta ansvar, kjære toppleder i offentlig eid selskap.

Det er det en leder gjør.

Det må bli slutt på at ledere i offentlig sektor og offentlig eide selskaper unndrar seg å svare for de absurd gode betingelsene de har sikret seg.

Les også: På tre år har det blitt dobbelt så mange direktører i jernbanen – og de tjener tre ganger så mye (+)