Erna og Jonas imponerer

En leser spør om ikke landet i disse krisetider burde hatt en form for en samlingsregjering. Statsrådserfaringen til de sittende ministrene er, med få unntak, etter hans mening skremmende liten.

Samlingsregjeringer der alle eller nesten alle stortingspartier inngår, opprettes gjerne i forbindelse med krig eller nasjonale kriser. Her i landet har vi hatt tre samlingsregjeringer.

Ekspertens råd etter brutalt fall i aksjemarkedet: Dette ville de gjort med 100.000 kroner nå (+)

Christian Michelsens regjering i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905. Johan Nygaardsvolds regjering i forbindelse med Tysklands angrep på Norge i april 1940 og Einar Gerhardsens første regjering etter krigens slutt fra juni til november i 1945.

Vår lesers spørsmål om samlingsregjering er relevant. Koronakrisen er den største katastrofen som har rammet landet etter krigen. For første gang siden «de harde trettiåra» opplever vi massearbeidsløshet. Samfunnsmaskineriet er i ferd med å gå i stå. Den private sektor holder på å kollapse. Norge er i krig. Ikke med en fremmed makt, men med et virus.

Når vi likevel ikke trenger en samlingsregjering, er det fordi samarbeidet mellom regjeringen og Stortinget fungerer optimalt. Landet har riktig nok en parlamentarisk meget svak regjering og den har flere statsråder med liten erfaring etter at partilederne Siv Jensen og Trine Skei Grande forlot regjeringen. Høyres folk i regjeringen har måttet dra lasset omtrent alene. De gjør det godt. Det gjelder spesielt statsminister Erna Solberg, finansminister Jan Tore Sanner og helseminister Bent Høie.

Det er i krisetider at politiske ledere får vist fram sine beste sider. Erna Solberg har aldri vært min favoritt som politiker. Men nå imponerer hun. Hun kom, nær sagt som vanlig, sent i gang med tiltakene. Mange trodde det var Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som styrte landet. Folk lurte på hvor statsministeren var blitt av. Men når hun først kom, så kom hun så det suste. Erna sto fram som en landsmoder.

Onsdag kveld holdt statsministeren en «Churchill»-inspirert tale til folket som kanskje er den beste hun noen gang har holdt. «Krisen vil bli verre før den blir bedre. Men den vil gå over». Hun fortsatte: «Når terror og ulykker har truffet oss, har vi kommet oss gjennom det i fellesskap. Når friheten har vært truet, har nordmenn gitt alt for hverandre. Dette har gitt landet vårt et fortrinn som er kraftigere enn noe våpen, og mer verdifull enn noe oljefond: Nemlig at vi stoler på hverandre. Det er denne tilliten som skal bære oss gjennom krisen vi nå står i».

Hennes politiske motpart, Aps leder Jonas Gahr Støre, har også fått vist fram for velgerne hva det er som bor i ham. Jeg har i mange kommentarer bedt Støre erobre plassen som opposisjonens hærfører og ikke overlate den jobben til Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken.

Les også: Slik ruster sykehusene seg mot korona-eksplosjon (+)

Plassen som opposisjonens førstemann har han nå tatt. Han snakker med tyngde og erfaring etter mange år i regjering, og som tidligere helseminister ikke minst. Støre var ikke alene på opposisjonsbenken om å presse regjeringen til å legge fram en økonomisk krisepakke med en bedre sosial profil enn det regjeringen opprinnelig hadde tenkt. Men Støres innsats var avgjørende.

Støre fikk også regjeringen til å moderere forslaget til en koronalov. Loven gir regjeringen fullmakt til å sette til side lover og forskrifter for å håndtere krisen. Demokratisk og juridisk er det en meget tvilsom lov. Loven er nå endret til å gjelde i bare seks måneder. En tredel av Stortinget, for eksempel Ap og SV, kan bestemme at loven skal oppheves. Støres tro på kompromisser og samarbeid over partigrensene er avgjørende i en krisetid for landet. Politisk stabilitet og ro trengs mer enn noen gang.

I Erna Solbergs statsministertid har ikke forholdet mellom regjeringen og Stortinget vært så godt som nå. Vi kunne nesten tro at landet hadde en samlingsregjering.