Er jeg pen nå? Hva med nå, da?

Det tar bare bare noen minutter. Så er jeg hun jeg alltid har ønsket meg.

Hvordan vet jeg akkurat hvordan jeg skal gå fram? Det er automatikk. Smalere skuldre. Større munn og øyne. Glattere hud, mørkere hår, slankere ansikt, brune øyne. Det tar meg ikke mer enn tre minutter inne i gratisappen jeg lastet ned, og vipps ser jeg litt mindre ut som meg selv.

Det er som jeg får et lite kick av å se på henne, den slanke brunetten med de dokkeaktige øynene og den store munnen.

Jeg skulle bare sjekke hvordan det ble. Og fy flate, så lett! En femåring hadde fått det til. Og det verste er kanskje dette: jeg kunne kommet unna med det.

Det er mange som kommer unna med det, kjente bloggere, folk med tusenvis av unge følgere. Helt til komikeren Mads Hansen legger ut bildet deres på siden sin, og peker på det veldig skeive stakittgjerdet i bakgrunnen. Så skriver media noen saker om det, bloggeren sier unnskyld, og det hele har blåst over før noen rekker å rope «for en føkka verden vi lever i».

Det skjedde for noen dager siden. Jeg satt og klikket meg rundt på nettet og ante fred og ingen fare, til jeg så at VG hadde skrevet en sak om en kjendis som hadde gått ned så og så mye i vekt etter fødselen.

Jeg klikker meg inn – selvsagt gjør jeg det, de er magikere på de greiene der. Jeg trengte ikke lese mange setningene før de avslørte høyden hennes også. Praktisk. Da kan jo alle og enhver slippe å stresse med å sammenligne seg. Gravide og ikke gravide. Små barn. 

Hvor mye har vi ikke snakket om dette? Ansvaret vårt. Konferanser om påvirkeres ansvar, bøker, endeløst med kronikker, debatter på TV. Diskusjoner om retusjert reklame, medias rolle. Likevel durer vi på som før.

Forteller barna våre at de er fine nok som de er. Også skriver vi saker om vekten til en kjendisdame, redigerer oss tynnere på Instagram, blåser opp leppene våre med nåler, snakker om mat og trening og mat og trening, har programmer på TV som handler om mennesker med muskler som skal ligge med hverandres ekskjærester, og tar på hundefilteret på Snapchat og stirrer og stirrer i egen refleksjon. Selfie meg her og selfie meg der.

«Du er god nok som du er, vennen min! Men se så pen jeg ble med litt større øyne!»

Problemet med denne debatten, er at vi ikke helt vet hvor vi skal peke. Derfor går den i endeløs grøtete rundans, hvor vi går og går og ikke kommer til svaret. Hvem har skylda? Er det kyniske media, som tjener penger på usikkerheten og nysgjerrigheten vår? Bloggeren Sophie Elise Isachsen, som tatoverte prikker bak øret og fikk halve Norge til å sjekke om også de var litt skalla der? En app?

Eller burde fingeren kanskje rettes i egen panne?

Hva vi snakker om, og hvordan vi snakker om det, betyr noe. Hva du legger ut på Instragrammen din, uansett hvor få følgere du har, betyr noe. Hvem du gir klikk, oppmerksomhet til, betyr noe. Hva vi omtaler som «vakkert» betyr noe.  Derfor må vi ta tak i usikkerheten vår før den blir et monster som spiser oss opp innenfra.

Første gangen jeg veide meg var jeg ti år og lykkelig. Jeg og bestevenninnen min løp rundt i badedrakt på Tøyenbadet. Vi fant en vekt. Stilte oss på den, stolte. Problemet var bare at tallet mitt var høyere enn venninnen min sitt. Jeg husker fremdeles tallet hennes. Hvis jeg bare kunne være under det. Jeg er så glad for at jeg ikke hadde den redigeringsappen den gangen. Jeg hadde sikkert gått bananas.

Usikkerheten vår bor i oss fra ung alder. Monsteret ligger kanskje bare og slumrer i starten, til det vokser inni magen som en parasitt. Den lever og vokser av å sammenligne seg. Også skammer vi oss over det. Føler vi er den eneste i hele verden som er så dum at vi ikke vil gå i badedrakt på Tøyenbadet lenger.

Vi kan ikke slette alle filterene på Snapchat, men vi kan slutte å bruke dem. Vi kan ikke overtale VG til å slutte å skrive om kjendisdamer som går ned i vekt, men vi kan slutte å klikke på dem. Vi kan ikke ta vekk alle de tingene som gjør oss usikre, men vi kan snakke om dem. Monstre trives ikke i dagslys. Det retusjerte bildet er mitt monster.

Jeg ser på henne. Hun Selmaen som ikke ser ut som Selma. De slanke skuldrene hennes, den smale nesen, de store leppene. Det er hun jeg har fått beskjed om hele livet mitt at jeg egentlig burde se ut som. Fra VG. Fra bloggere. Fra venner, fra TV-serier. Og fra meg selv.

Det spennende er kanskje ikke hvem sin skyld det er at det ble sånn, men hva vi kan gjøre for at de tomme ordene «du er bra nok som du er», kan endres til «Hva er det som får deg til å bli usikker nå»? og «skal vi snakke om det»?