Er en annen verden umulig?

Verden etter korona kan komme til å ligne veldig på verden av i går, bare litt verre.

En av markedsøkonomiens fedre, Milton Friedman, har sagt: «Bare en krise – en faktisk eller påstått – skaper virkelig endring. Når krisen oppstår, så avhenger handlinger i etterkant av hva slags ideer som ligger omkring».

Vi må gå Friedman og hans nyliberale ideer i rette dersom vi ønsker en post-pandemisk verden mer i harmoni med både mennesker og natur.

Men her har han rett. Kriser kan skape endring.

Selv fikk han praktisere egen teori i Chile, etter at Augusto Pinochet tok makten ved et kupp i 1973. For her kom Friedman, og hans kolleger ved Universitet i Chicago fykende inn, og skulle lære den nyslåtte diktatoren hvordan privatisere, deregulere og åpne for markedsløsninger fort og brutalt. Og fort og brutalt er mulig når en befolkning er redd, forvirret, utsatt for vold, når verdenen slik de kjente den har blitt kastet om kull.

Når alle kjente narrativer er borte og man fortvilet leter etter nye.

Det er dette forfatteren Naomi Klein kaller «Sjokkdoktrinen»: Å innføre markedsløsninger etter et kupp, en naturkatastrofe, krig eller pandemi. Når politikere verden over i dag snarest mulig vil tilbake til normalen, er det markedsløsninger de vil tilbake til. Men når den nye normalen i tillegg innbefatter mer arbeidsløshet, mer økonomisk usikkerhet og en småforvirret befolkning kan ytterligere grep tas fordi vi i den tilstanden ikke er i stand til å se det eller motsette oss det.

Denne krisen kan brukes til å vri verden til et bedre sted å leve i, slik mange håper, nettopp fordi kriser åpner opp for kjappe endringer man kort tid forut ikke våget håpe på.

Men vi må også være obs på at Friedman kan ha rett, at endringer skjer i møte med hva slags ideer som ligger omkring, og hvis vi ser rundt oss, eller kjenner etter inni oss, kjenner vi at det er markedsløsninger som har besatt både den ytre verden og vårt indre, og dermed fremstår mest naturlig å gripe fatt i.

Det er dette forfatteren Mark Fisher kaller «capitalist realism» – som boken hans også heter: Kapitalismen fremstår som det eneste mulige system politisk og økonomisk.

Det virker umulig å forestille seg et gjennomførbart alternativ.

Men de siste ukene er det mange som har prøvd likevel. Årets mest brukte start på en setning ser ut til å være: Koronaviruset har avslørt at ... Som for eksempel: At viruset ikke rammer alle likt.

At når vi setter fly på bakken, reiser mindre og stenger industri så setter vi samtidig klima- og miljøkrisen på vent. At noen yrkesgrupper i samfunnet faktisk er viktigere enn andre, men at de lønnes som om det var stikk motsatt.

At ting som borgerlønn, arbeidstidsforkortelse, hjemmekontor, et enklere Nav og Nav-løsninger for nye grupper, er rettferdig og mulig.

Aldri har jeg sett så mange etterlyse helt grunnleggende endringer i levemåte, politikk, økonomi.

Folk har turt å bruke ord som kapitalisme og stille store spørsmål. Men derfra og til makt og endring?

For ikke være naive. Tilhengerne og pådriverne for mer markedsmakt, og for at regjeringers fremste oppgave skal være å tilrettelegge for dette, ligger ikke på latsiden.

Vi husker alle hva som skjedde etter finanskrisen i 2008 da menneskelige tragedier som konsekvens av denne formen for kapitalisme skrek etter endringer, men hva fikk vi? Mer av det samme, statlige redningspakker for banker og konserner, pluss kutt i velferd over hele den vestlige verden (minus vår lille avkrok).

Vi kan skrive kronikker og dele fine memes på sosiale medier med håp om vakre ting som borgerlønn, arbeidstidsforkortelser, nærferie i telt eller mindre konsum, men endring skjer ikke gjennom tanker og drømmer.

Det skjer bare gjennom kamp, konflikt, krav. Spørsmålet er om vi – folk flest – kommer ut av koronaboblen klare for dette.

Forfatteren Philip Mirowski, som har skrevet boken med den talende tittelen «Never Let a Serious Crisis Go to Waste: How Neoliberalism Survived the Financial Meltdown» sier i et nytt intervju at nyliberalere i dette øyeblikk pønsker ut hvordan de skal smi mens jernet er varmt.

For eksempel i hans hjemland USA, forteller han, jobbes det hardt for å booste privatisert telemedisin, der tanken er å få de fattigste til å kun å benytte digitale leger fremfor den mer kostbare ansikt-til-ansikt-versjonen. Han ser også hvordan legemiddelindustrien nå løftes opp til en slags helterolle etter år under kritikk.

Både billigere digitale hjemmeskoler, samt ytterligere privatisering av virkelige skoler, er nå på offensiven, og pådriverne benytter aktivt pandemiargumenter for sin sak.

Naomi Klein advarer samtidig om hvordan teknologiselskaper under korona får stadig mer makt via overvåking, og tilgang til innsamlede data om oss. Det er også slike selskaper som går ut av pandemien som økonomiske vinnere. Her hjemme fikk vi tidligere i år nyss om at miljøtiltak var å regne som «luksus» etter korona. Og hva kommer nå? Noen av verdens største advokatfirmaer jobber på spreng for å finne ut hvem som kan saksøkes for hva etter krisen. Kan for eksempel en stat saksøkes dersom koronarestriksjoner har hindret et globalt selskap å innhente profitt som ventet?

Midt i italiensk koronakrise publiserte advokatfirmaet ArbLit en artikkel som heter «Could COVID-19 emergency measures give rise to investment claims? First reflections from Italy». Og dette har de lov til. Innenfor internasjonale handelsavtaler finnes systemet ISDS (investor-state dispute settlement) hvor store selskaper har muligheten til å kreve inn enorme statlige summer (våre skattepenger) i kompensasjon dersom en regjerings handlinger har lagt hinder i veien for investeringene deres. Den arabiske våren var for eksempel en slikt «hinder» rundt 2011. Dette skal nå testes på koronarestriksjonene.

Pandemien har utfordret kapitalismen og skapt grobunn for nye ideer. Men de nye ideene skal vokse og slå rot i landskap med etablert, tilpasningsdyktig og slitesterkt ugress, og kan være vanskelige å få øye på når vi forvirret skal plukke ideer for en post-pandemisk verden.

Det er ikke sikkert den positive endringen kommer så raskt som mange av oss håper på, men det kan være frø er sådd som aldri igjen kan fjernes fra jorden vår.

En annen verden er selvsagt mulig, men som alt annet: Ikke noe kommer av seg selv.