Kommentar

Er det til høyre vi skal nå?

Høyre haler landet til høyre. Men alt tilsier at det er feil vei.

Føler du at landet går i riktig retning? At USA gjør det? At verden gjør det? Det er viktige spørsmål å stille seg når det er ett år igjen til valget.

Det har gått 30 år siden kommunismen som system stoppet opp.

Kommentar: Døra hjem til mor Erna, den står åpen. Hun elsker alle sine borgerlige barn

Som en sovjetisk traktor, fungerte ikke ideologien lenger. Det manglet deler, det manglet drivstoff. Alternativet til kapitalismen tapte kampen. Traktor og ideologi ble kasta på skraphaugen.

Etter noen tøylesløse tiår med rå, ikke-utfordret kapitalisme har vi nå en slags fasit på hva høyrekrefter fører til. I et USA som har vist verden vei i 75 år, vakler nå kommunismens antitese. Og klimaet på kloden er i en forfatning som truer med å gjøre verden slik vi kjenner den ubeboelig. En ny rapport denne uka viste at halvparten av alle klimagassutslipp stammer fra verdens én prosent rikeste.

Altså oss.

Det amerikanske systemet, det mest rendyrkede kapitalistiske og markedsstyrte vi har sett, er i ferd med å gå i stå som en sovjetisk landbruksmaskin. Verdens fortsatt rikeste og mektigste land har et gedigent fattigdomsproblem fordi det ikke evner å fordele sine enorme ressurser og lønningene er tynt ned.

Det klarer ikke å sørge for god helse til sine innbyggere og har dop- og våpenproblemer uten sidestykke i den vestlige verden. USA opplever en total systemkrise. Slik det måtte gå når profittkreftene får ture på uten motstand. Noe så helt eksistensielt som adgang til helsetjenester er knyttet til forsikring gjennom jobb.

Det er oppskrift på eksponentiell tragedie.

Kommentar: «Noen stor teateranmelder blir Tor Mikkel Wara neppe»

Kapitalismen er ikke bærekraftig. Ikke for naturen, ikke for menneskene. Det er så åpenbart. Så hvordan kan så mange fortsatt jage videre mot høyre?

Til tross for alle advarsler og blinkende røde lys, har vi likevel her hjemme et regjeringsparti som for å bli ved makta, tar skritt videre mot høyre. Mindre skatt og stat, økt kjøpekraft. Mot mer privatisert velferd og større forskjeller. Med et verdenssyn som virker å være at lønnsomme bedrifter er målet og ikke et middel.

Bare de siste ukene etter partiets landsmøte har det kommet en rekke signaler om et Høyre for de øverst ved bordet. Partiet har gjentatt sitt hellige løfte om å kutte formuesskatten og gi landets rikeste 15 milliarder kroner i skattelette. De vil gjøre 25.000 nordmenn til nullskattytere. Vi ser et Høyre som er tøffe mot dem som har det verst. Aktivitetsplikt for dem som får sosialhjelp. Tvangsmessige språkkurs for innvandrere ellers tar de støtten fra dem.

Kutt i enkepensjon. Og i Aftenposten varsles det om kutt i bistanden til verdens fattigste.

Lista fortsetter: Fagforeningsfradraget skal ikke lenger justeres opp. Rettighetene til arbeidsfolk skal svekkes gjennom ytterligere liberalisering av arbeidsmiljøloven og butikkene bør åpnes på søndager. Og et av partiets fremste talenter, stortingsrepresentant Stefan Heggelund, avslørte mye om holdningene til klimasaken når han tirsdag betegnet frustrerte klimaaktivister i Oslo som «bortskjemte pøbler».

Høyre tydeliggjør merkevaren sin det siste året før valget 2021. Åtte år skal bli til 12.

Les også: Møtte streikende bussjåfører:– Kan ikke bli lønnstapere bare fordi de har en viktig jobb

Med åpne øyne marsjerer partiet vestover, mot et amerikansk system der lommebok og konkurranseevne skal avgjøre kvaliteten på tjenestene du har tilgang på gjennom hele livet, fra fødsel, til barnehage, skole, utdanning og død. Samtidig som dette systemet dag for dag tikker nærmere et oppgjør.

Hvordan kan verdens tilstand være bekreftende for at dette er veien videre? Det er vanskelig å forstå.

Se rundt deg i Norge av 2020. Jeg tror ikke du opplever at det er for lite marked og konkurranse, for få milliardærer, for lite forbruk eller for lite personlig frihet til å ta egne valg. Eller at du som privat næringsdrivende føler at det er for vanskelig å drive forretning i Norge, at lover, regler og formuesskatten er til hinder.

Snarere tvert imot.

Jeg tror heller ikke du reagerer på for mye omfordeling av landets ressurser eller at du betaler for mye skatt eller at vi som samfunn tar for mye ansvar for klimaet og flyktningene. Vi står nå i et historisk veikryss. Mot høyre er en blindvei.

I en verden der mellomtonene forsvinner i den mediale kakofonien tvinges partiene til tydelighet. Høyre går mot høyre. Og Arbeiderpartiet vil med programmet de mest sannsynlig legger fram i slutten av uka, gå til venstre. Partiet har søkt mot sentrum uten hell. Nå vil partiet bli et tydeligere venstreparti igjen og tar et oppgjør med partiets høyredreining og privatiseringslefling tidlig på 2000-tallet.

Spørsmålet for Arbeiderpartiet, er om det er for sent.

Uansett så øker avstanden mellom de to fløyene i politikken. Akkurat slik vi har sett skje i USA med dramatisk kraft. Polariseringen tiltar også her hjemme, tonen er giftigere, spenningen stiger. Tyngdepunktet i norsk politikk er ikke lenger sentrum, men har forflyttet seg ut mot ytterpunktene på aksen.

I Norge er Høyre dratt til høyre av partner Frp. De har tatt ut separasjon, men Erna Solberg vil mer enn gjerne ha ektefellen hjem igjen for å fortsette å bygge et trygt høyrehjem, for seg og sine.

Arbeiderpartiet snur seg vekk fra sentrum, fordi velgerne har beveget seg.

Debatt: «Bortsett fra en del MDG-ere, er det ingen som tror på den politiske nøytraliteten»

De ser at de politiske løsningene ligger i et sterkt fellesskap, i en trygg og omsorgsfull stat og at den lenge slumrende maktkampen mellom arbeidsfolk og kapital er vekket opp igjen. Partiet følger nå velgerne, men tilpasser også politikken til en verden i rask endring.

Venstresida i Norge brøyt raskt med Sovjet på 1920-tallet da ideologien viste seg å være totalitær og farlig. Det burde være lov å håpe at høyresida innser at heller ikke USA var idealsamfunnet.

Les også: «Et velfungerende demokrati forutsetter en oppegående befolkning»

Mer fra Dagsavisen