En vegetarianers bønn til dere alle

For at vi skal stagge neste pandemi, må du spise mindre kjøtt.

Jeg har ikke spist kjøtt siden vi svingte inn på et gårdstun i Trøndelag den høstdagen for 25 år siden, akkurat da grisen skulle skytes. Dette, skjønte jeg, var ikke noe for meg.

Likevel er livet mitt i fare fordi vi mennesker avler, slakter og spiser dyr i et uhørt tempo. Mitt liv og ditt, og alle andres.

«Det vil skje igjen», sa helseminister Bent Høie til Dagbladet forleden. «Neste gang», neste pandemi. Da skal vi være bedre forberedt, lovte Høie. Det gjenstår å se.

Les også: Skole, helsetjenester og måten vi bor på: Slik tror ekspertene at koronakrisen vil påvirke oss (+)

Men han har rett: Det kommer en neste gang. Og vi vet hvorfra den trolig vil komme. Hvordan den neste pandemien, den som kanskje er mye, mye skumlere enn den som har stengt ned velfungerende samfunn over hele kloden nå, oppstår.

Men vi kommer ikke til å gjøre noe med det. Du er altfor glad i å spise døde dyr til at vi vil gjøre det som kreves.

Det er ikke selve den menneskelige handlingen å sette tennene i et stykke kjøtt fra et dødt dyr som er problemet. Det er alt som skjer med dyret fra det fødes til skrotten havner på tallerkenen din som truer vår eksistens.

Denne uka skrev den amerikanske forfatteren Jonathan Safran Foer et debattinnlegg i avisen The Guardian. Tittelen var beskrivende: «Vi må våkne: Det industrielle jordbruket er en yngleplass for pandemier».

Svineinfluensaen (H1N1) og fugleinfluensavarianten H5N1 er begge, som navnene tyder på, virus som er overført til oss mennesker fra dyr.

Fra den industrielle produksjonen av fjærkre og svin til menneskemat. De står i en lang, trist tradisjon der først og fremst kyllingholdet er den store synderen.

Det er på broilerfabrikkene vi finner det overveldende flertallet av virus som har mutert fra dyr til mennesker.

Slike virus er ofte livsfarlige for oss. Immunsystemet vårt har ingen kjennskap til nye virus, ingen antistoffer. Det gir stor fare for voldsom spredning, som alle vel vet nå, etter at verden har vært stengt i seks uker.

Av 16 influensatyper som det amerikanske folkehelseinstituttet CDC har kategorisert som spesielt bekymringsfulle, tilhører 11 gruppen H5 eller H7.

Les også: Omsider nådde varslene om virusfaren også inn i de lukkede samfunnene (+)

Det betyr at de har blitt overført til oss fra fjærkre. 37 av 39 tilfeller av slik smitte fra fjærkre til menneske skjedde på steder som driver kommersiell fjærkreproduksjon, ifølge en studie fra 2018.

Du liker ikke å tenke på det, men vi vet jo hvordan disse stedene drives.

I Norge tillater vi «bare» 36 kilo levende kylling per kvadratmeter i våre broilerfabrikker, som Nortura omtaler som «oppvarmede og isolerte hus».

Når vi vet at en slakteklar kylling veier fra 1,1 til 1,4 kilo, skjønner vi at det blir trangt om plassen når 36 kilo levende kylling skal boltre seg sammen på sin ene felles kvadratmeter.

Legg til at alle kyllingene er genetisk så godt som helt like – alle Norturas kyllinger avles hos en leverandør i Skottland, for eksempel – og faren for at et virus sprer seg som pesten i det trangbodde rommet er stor.

Vi er bedre enn de fleste andre i klassen.

I Norge slakter vi hele «besetningen», altså alle kyllingene som har vokst opp sammen og fikk leve i 29 til 34 dager, på en gang, og stiller krav til desinfisering før neste besetning ankommer. Slik hindres smitte fra et kull til det neste.

Vi bruker ikke antibiotika, og har kuttet kraftig i annen medisinbruk.

Vi skal ikke lenger enn til Danmark før antibiotikabruken i det industrielle dyreholdet tar av, og bruken av andre medisiner er langt mindre regulert enn hos oss. Og antall kilo levende kylling per kvadratmeter øker.

Les også: Hver tredje familie sliter under koronakrisen

Poenget: Vi driver med sosial distansering mellom mennesker, men lar kyllingene leve i hopetall under trange og kummerlige forhold. I det store bildet: Genetisk uniforme, med kompromittert immunsystem og proppfulle av medisiner. Selv om vi vet at virus smitter fra fugl til oss.

Selv om vi vet at virus ikke bryr seg om artsgrenser i særlig større grad enn landegrenser.

Situasjonen får Safran Foer og medforfatter Aaron S. Gross til å dra fram den store kanonen i The Guardian. «Se for deg at våre militære ledere fortalte oss at nesten alle terrorister i moderne tid hadde vært i den samme treningsleiren, men at ingen politiker krevde etterforskning av denne treningsleiren. Se for deg at vi visste at disse terroristene utviklet våpen mer ødeleggende enn noen vi har brukt, eller prøvesprengt, i menneskets historie».

Vi har jo visst, alle sammen, at vi ikke behandler dyrene på en måte vi kan stå inne for, dypest sett. Bare måten vi snakker på, at vi kaller det å fø opp et levende vesen for «produksjon», avslører at vi er på ville veier.

Jeg møter en av to reaksjoner når jeg forteller at jeg ikke spiser kjøtt. Mange lar seg provosere.

Det er som om jeg pirker borti et aldri uttalt ubehag i den andre gjennom det jeg spiser – eller: ikke spiser. Den andre reaksjonen, stadig vanligere, er «jeg spiser ikke mye kjøtt selv», «i høyden en gang i uka», og «bare økologisk».

Ofte sagt akkurat idet brødskiva med skinke er på vei mot den munnen ordene kommer ut av, mens den med leverpostei ligger klar på tallerkenen.

Kjøttforbruket i Norge har gått marginalt ned de siste årene. Men det industrielle dyreholdet er ikke direkte truet, for å si det pent, verken i Norge eller internasjonalt. Det subsidieres snarere med enorme summer.

Må alle slutte å spise kjøtt? Nei, det går ikke an å kreve så mye. Vi kjemper på ulike arenaer i livet.

Men å kutte i kjøttforbruket? Ja, definitivt. Og å snakke høyt om ubehaget i måten vi behandler dyrene på, som vi alle føler på i større eller mindre grad.

Til tross for at sjansen for at dyreholdsindustrien vil lytte, er minimal. Det er nok også for mye å håpe på at en endring av dyreholdet vil bli en del av en skjerpet beredskap mot pandemier.

Bent Høie har rett: Det kommer en neste pandemi. Og den kan bli virkelig ille.

Vi er «heldige» med viruset som herjer nå. Dødeligheten er lav. H7N9, derimot. Det dreper rundt en tredel av de smittede. H5N1 dreper 60 prosent.

H5N1 hadde sitt – hittil – siste oppsving i 2017, før det ble borte. Ingen vet helt hvorfor. Som Safran Foer og Gross skriver: «At H5N1 ikke har nådd pandemiske proporsjoner betyr at vi har en terrorist på frifot som er en liten viral mutasjon unna å skaffe seg motstykket til et atomarsenal».

Jeg husker ikke lenger smaken av broilerkylling. Men jeg håper virkelig det er så godt at det er verdt risikoen.