En troens sviker

Selv på en bønnefrokost viste Donald Trump seg fra sin aller mest hoverende og ufølsomme side.

Hvert år reiser en liten gruppe nordmenn til USA for å delta på USAs nasjonale bønnefrokost i Washington DC. Dette tradisjonsrike treffet var tenkt som en markering av kristen enhet over partigrensene.

Landets president er alltid hovedattraksjonen på dette gedigne arrangementet, som finner sted på det hotellet der president Ronald Reagan ble utsatt for attentat.

For noen år siden deltok jeg sammen noen nordiske pressefolk på bønnefrokosten. Det var en spesiell opplevelse, en fremmed verden å komme inn i.

Spesielt la jeg merke til hvor kjølige mange av deltakerne var da den daværende presidenten, Barack Obama, holdt sin tale. Det var en kombinasjon av amerikansk høflighet og underliggende fiendtlighet.

Denne polariseringen har forsterket seg år for år, og hvite, amerikanske evangelikale bidrar til å skjerpe frontene i amerikansk politikk. Moral Majority og Tea Party-bevegelsen har holdt på lenge, og i 1996 fikk de en alliert innen media. Med støtte fra mediemogulen Rupert Murdoch etablerte Roger Ailes Fox News.

Den patriotiske og nasjonalistiske tv-kanalen har sørget for at den fiendtlige tonen bare er blitt verre. Spenningene i amerikansk politikk er til å ta og føle på, noe som ble symbolisert av at demokratenes leder i Kongressen, Nancy Pelosi, siste uke demonstrativt rev i stykker manuset til Trumps State of the Union-tale.

Da Donald Trump for alvor entret den politiske scenen i 2015, kom han til ferdig dyrket mark. Fra dag én har han spilt på religiøse følelser i sin politiske agitasjon. Bønnefrokosten er et sted der han i sin presidenttid har kunnet bruke hele sitt register i så måte.

I år har det vært ekstra spenning knyttet til Trumps deltakelse. Et par dager før han skulle tale på Hilton-hotellet kunne han innkassere en av sine viktigste politiske seire. Riksrettssaken i Kongressen endte med frifinnelse for Trump, dog med mange former for bismak. Noe av det som irriterte Trump aller mest, var at den fremtredende republikaneren Mitt Romney sluttet seg til demokratene.

Det sved kanskje ekstra sterkt for Trump at mormoneren, som var presidentkandidat i 2012, begrunnet sin stemmegivning med tro.

«Som senator har jeg sverget til Gud på å utøve upartisk justis. Jeg er dypt religiøs. Min tro er en del av den jeg er», uttalte Romney før han sa han tar en ed til Gud på dypeste alvor. «Jeg visste da jeg ble ilagt oppgaven å være med å dømme presidenten, lederen for mitt eget parti, at dette ville bli ett av mitt livs vanskeligste avgjørelser».

Ingen hadde vel ventet at Trump i et valgår skulle rekke ut en forsonende hånd i møtet med Romneys smerte. Det er ikke hans stil. Selv på et kristent arrangement var det ikke mulig å høre noe om å bygge tillit mellom politiske leire. Knapt har deltakerne på bønnefrokosten møtt en mer hoverende commander-in-chief.

Trumps sønn tar til orde for at «svikeren» Romney må kastes ut av partiet. All motstand skal brytes ned. Måten team Trump møter sine motstandere på, bør gi oss stor grunn til uro. Det er et mer og mer totalitært regime vi nå ser utfolde seg i verdens mektigste stat.