En skatteflyktning krysser sitt spor

Bø! Ble du skremt nå? Det burde du bli.

Vi visste at Tromsø var Nordens Paris. Mindre kjent, men langt mer alvorlig, er det at Bø er Norges Monaco.

Skikongen Bjørn Dæhlie beveger seg diagonalt igjen. Nå har han tatt den sugende, lange turen fra Nannestad til Bø i Vesterålen. Der skal han bo som skatteflyktning det neste året.

Denne uka ble det klart at Dæhlie har kjøpt et lite krypinn i nord for 1,2 millioner.

Les mer: Dæhlie blir skatteflyktning til Vesterålen

Spekulasjonene om hvorfor ble så mange at han måtte ty til NTB for å kommunisere sitt anliggende: Jo, han skal flytte dit. For Bø i Vesterålen og Dæhlie har én ting felles: De hater formuesskatten. Kommunens Høyre-ordfører ble i vinter nærmest verdenskjent da han tok det modige oppgjøret med den forhatte skatten og senket den fra 0,85 til 0,35 prosentpoeng.

Slik håpet ordføreren på å friste frisk kapital til den fraflyttingstruede bygda.

Dæhlie har levd et ganske tilbaketrukket liv etter at han vant alt som kunne vinnes på et par ski for snart 30 år siden. Han har ikke vært å se på noen av de mange realityshowene som fyller opp rekkene med tidligere idrettshelter. Eller vært programleder eller ekspertkommentator. Nei, mellom kondomdressene og nå, huskes Dæhlie best for én ting: Han har gitt den bunnløse smerten ved å være rik et ansikt.

Bjørn Dæhlie er vår mest suksessfulle idrettsutøver.

Og slik vi måler det i 2020, betyr det at han har vært den som har forvaltet pengene han tjente på å gå baklengs over mål aller best. Pengene har ynglet etter at han la opp i 2001, da med rundt 60 millioner på bok. I dag er Dæhlie vår rikeste atlet med en halv milliard i formue. OL- og VM-helten fra 90-tallet har vi alle kjent på kroppen.

Den godslige Nannestad-gutten brukte sin eventyrlige karriere til å skape seg en formue gjennom å cashe inn på eget navn. Klær med navnet hans på ligger i alles skuffer og skap. Men han gikk selvsagt videre til eiendom. I 2011 solgte han unna rettighetene til kleskolleksjonen. I 2015 gikk investeringsselskapet hans med 85 millioner kroner i overskudd.

Et velutviklet konkurranseinstinkt har sikkert bidratt til suksessen. Det gjelder ikke å gi seg.

Les også: Hadia Tajik: – Høyre må føle seg rimelig avkledd nå

Og det virker nå som om det har gått sport i kampen hans mot formuesskatten. Forsommeren for tre år siden sto han fram under et frokostmøte i regi av høyretankesmia Civita med sin historie.

Om hvor inn til beinet jævlig det er å være rik i Norge: «Det er en uforståelig ting for meg at jeg må stå opp om morgenen og vite at jeg skal betale 10.000 kroner den dagen i formuesskatt», ble han sitert på i VG. En tåredryppende historie om hvor brå overgangen kan være, fra et lykkelig og bejublet liv som idrettsutøver, til livet som styrtrik, men jaget eiendomsmagnat.

Bjørn tråkket i klisteret, og han fikk mye kjeft. «#Je suis Dæhlie», skrev en kommentator syrlig.

Skistjerna kom falmet ut av det. Selv om han aldri har sagt noe annet enn at han betaler sin inntektsskatt med relativ glede som så mange andre. Men Dæhlie ble forsøkt framstilt som et offer.

Selv for gode spinndoktorer på høyresida er det et tøft innsalg. Det er ikke synd på folk som eier bedrifter og enorme verdier. Det er fett å være rik. Og man kan ikke skille ut én skatt og gråte krokodilletårer over noen promille.

Alt jobber for dem med penger: I 1991 var selskapsskatten i Norge på 50 prosent.

Så senket våre naboer nivået og Norge fulgte med ned til 28 prosent. Skatten bedriftene betaler gikk fra 23 til 22 prosent i fjor. Den blå regjeringa har fjernet arveavgiften. I årets statsbudsjett er eiendomsskatten redusert. Skatt på kapitalinntekter er stadig lavere enn det en vanlig lønnsmottaker betaler i skatt.

Det har vært en fest å eie kapital og investere i Norge. Og nå er det til og med i praksis gratis å låne penger. På under 30 år er skattenivået for bedriftene våre senket med 56 prosent. Det er en myte at det norske skattetrykket er så høyt. Det er ganske gjennomsnittlig for OECD, og på vei ned.

Likevel kjempes en vill kamp mot 0,85 prosent i formuesskatt.

Les også: Ap raser mot Høyre-vedtak om å fjerne formuesskatten: – Ekstremt uansvarlig

Så innbitt, eller barnlig om du vil, er denne prinsipielle kampen blitt at noen er villig til å «flytte» hjemmefra. Jeg skriver «flytte» for det er jo ikke snakk om det, det Dæhlie gjør er en trassig protest. Ikke et livsvalg.

Er det business å gjøre i Bø, gjøres det uavhengig av hvor kapitalisten bor. Det er jo nettopp et kjennetegn ved vår tid.

Det er grunn for igjen å minne om økonomiprofessor Kalle Moenes analyse, for den er så viktig for ikke å glemme perspektivene. Disse burde Dæhlie minne seg selv på. For han er et produkt av Det norske. Av frivilligheten.

Av idretten. Av strukturer bygd på tillit og fellesskap.

Som igjen er støttet av staten, som igjen får sine muskler gjennom våre felles evner og skatteinnbetalinger. «Jeg tror det er lett å bli rik i Norge», mener Moene. Han er økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo og hevder at Norge har relativt sett langt flere rike enn USA. Bare Sverige og en håndfull skatteparadiser har flere. For hver million nordmenn er det nesten 500 rike mennesker med en formue på minst 250 millioner kroner.

Det er nesten tre ganger så mange som i USA. I tillegg kommer de superrike. I Norge i 2017 var det over 60 slike per million av oss. De har verdier på 100 millioner dollar, eller rundt 800 millioner kroner.

Nesten dobbelt så mange som i dollarens hjemland.

Les også: Nybø lover mer hjelp til uteliv og reiseliv

At det er lett å tjene store penger i en liten, norsk økonomi skyldes ikke at vi har flere genier eller har flere risikotakere, men at det norske systemet med høy sosial trygghet, utdanning og muligheter for alle, fagforeninger og samarbeid gir verdens beste forutsetninger for å bygge opp virksomhet og skape formuer.

Veldig lite, ja ingenting, tyder på at kjipe Norge hindrer kreativitet og innovasjon, eller hindrer for tilfredsstillende avkastning på innskutt kapital. Den såkalte norske modellen, med et utstrakt trepartssamarbeid mellom staten, arbeiderne og kapitalen har optimalisert vilkårene for alle.

Derfor er Bjørn Dæhlies – og hans likesinnedes – trassige kamp mot formuesskatten ved å bli internt fordreven skatteflyktning for å spare et par millioner, pinlig.

Det er å stikke fra ansvaret. Jeg ser for meg rødmende barn og partner, som klasker hånda i panna: Pappa!

Men Bjørns kamp er samtidig et passende punktum for høstens formuesskattedebatt. Den begynte med en rapport som viste at formuesskatten er bra for norske arbeidsplasser, men endte i absurd offentlig debatt om metodevalg innen økonomisk forskning.

Man vil aldri finne vitenskapelig bevis for at formuesskatten er fornuftig eller 100 prosent rasjonell. Og det er greit, for det handler om å få inn penger til fellesskapet, men enda mer om prinsipper og verdenssyn.

Det handler om at våre aller mest formuende mennesker ikke skal få smykke seg med tittelen nullskattyter. For det er en hån mot oss alle.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen