Kommentar

En pappas frykt ved skolestart

Guttungen begynte på skolen denne uka. Både far og sønn frykter det som venter.

Stor skolegård, små barn. Vår bitte lille, fem i mange måneder ennå, nektet å slippe hånda til sin mor. Han gråt. Jeg så meg rundt. Spente foreldre, redde barn. Og noen som tok det hele ganske pent. Det gjorde ikke jeg.

Om gutten min var blant dem som hulket høyest, føltes det som om jeg var den voksne hvis hjerte banket hardest. Det var noe som tok slutt nå, visste jeg.

Den første delen av barndommen var over.

Les også: Målet vårt er at vi nå kan klare å holde skolene åpne hele året

Men det var ikke det som tok slutt jeg var redd for, og som jeg ikke har greid å slutte tenke på resten av uka. Det er det som begynner som bekymrer meg.

Jeg stoler på norsk skole. Det skulle bare mangle, jeg som er vokst opp med opptil flere lærermødre og -fedre, har søsken og stesøsken i samme yrke, og som seilte gjennom skolen selv.

Jeg er ikke like sikker på at jeg stoler på «Osloskolen», på det utstillingsvinduet for høyreskolen som det lenge tilsynelatende evigsittende borgerlige byrådet i byen og skoleverkets sterke kvinne, den enda mer evige utdanningsdirektøren Astrid Søgnen, har skapt.

Høyre et stemt ut og Søgnen er borte. Men avgjørende deler av det de skapte, består.

Tilliten til det som venter er enda mer skakkjørt nå, etter at jeg har brukt uka på å lese den ferske Manifest-boka «Skolevalget. Om skoler som konkurrerer og elever som velges bort» parallelt med forsøket på å gjøre skolestarten så myk som mulig for poden.

Boka handler ikke om det fryktede testregimet i Osloskolen, det finnes det mange nok andre bøker og historier om. Men det er en tankevekkende bok, som evner å gjøre en skuddredd far enda mer bekymret over ti år i en fellesskole som er i ferd med å rakne.

Forfatter Ida Søraunet Wangberg begynner med et dilemma.

Les også: – Høyre har innført en politikk som aktivt har økt segregeringen i skolen (Dagsavisen +)

En venn sier til henne at Rødtvet, skolen der Wangbergs datter etter planen skal begynne om noen år, ikke er en god skole. Forfatteren er, som meg, fra Trondheim. Hun skjønner ikke helt hva det skal bety at Rødtvet ikke er en «god skole». Det var mye rart på Ila skole i Trondheim på 1980- og -90-tallet, men at det var en dårligere skole enn de andre i byen? Vi gikk på skolen vi sognet til, og sånn var det med den saken. Slik tenker også Wangberg.

Men det slipper ikke taket i henne, og blir sterkere for hver gang hun hører om foreldre i nabolaget i Groruddalen som har flyttet barna til naboskolen, som visstnok er mye bedre. Svikter hun sitt eget barn når hun bestemmer seg for at nærskolen er riktig valg?

Fratas barnet muligheten til en så positiv utvikling som mulig?

Bakgrunnen for undertittelen «Om skoler som konkurrerer og elever som velges bort» er det fiffige slagordet «fritt skolevalg». I beste liberale tradisjon skulle foreldre få valgfrihet til å sende barnet til en bedre skole enn nærskolen, bestemte de borgerlige for rundt 20 år siden. For konkurranse er saliggjørende, og skoler som konkurrerer, vil strekke seg for å bli gode. Bare en god skole vil kunne tiltrekke seg elever fra utenfor skolekretsen.

«Fritt skolevalg» blir viktigere jo lenger opp i klassetrinnene barnet kommer, men er så absolutt også en del av livet til oss med små skolebarn.

Systemet gjør det lett å bytte skole.

Så lenge det er plass på skolen du har søkt barnet ditt til, har du rett på plassen. I samspill med offentliggjøring av skoleresultatene, stiller dette skolene opp mot hverandre. I mangel på nasjonale prøver, innførte man «Osloprøven» slik at foreldre kunne se hvilke skoler som var gode, og hvilke som ikke var det.

Eller egentlig: hvilke elever som går på hvilken skole. For slik er det: Er det mange foreldre med høy utdanning i skolekretsen, er resultatene gode. Motsatt om skolekretsen preges av foreldre med lavere sosiokulturell status, og selvsagt: Verst om det er mange elever med «særskilt behov for norskopplæring», altså barn som ikke kan vårt felles språk på tilfredsstillende nivå.

Selv verdens beste lærer sliter i naturfagtimene om elevene ikke forstår henne.

Les også: Oda (6) før skolestart: Det er ikke vanskelig å holde avstand

Det skoleresultatene i stor grad viser, er altså konsekvensene av en klassedelt by. Av en by som har gitt opp å regulere boligmarkedet. Og mange ressurssterke foreldre som bor i et mindre ressurssterkt område, velger å sende barna sine til en «bedre» skole enn nærskolen, slik at denne tappes for ressurser.

Og ikke bare for ressurser i form av de flinkeste elevene og de ressurssterke foreldrene som kan være lim i klassemiljøet og fritidsaktivitetene, men også i rene penger. Det følger rundt 50.000 kroner med hver elev. Når de beste skolene tiltrekker seg flere elever enn de mindre gode, får de også dermed mer penger. Slik blir de beste bedre, og de dårligste enda dårligere.

Så sitter vi foreldre der, da, og leser statistikk på nettsiden minosloskole.no.

Over resultater på nasjonale prøver, andelen som går på AKS, og skolens evne til å gi faglige utfordringer. Og jeg tenker: Hva skal dette egentlig fortelle meg? At jeg burde ha søkt oss over til naboskolen, som ligger litt høyere på det som er bra og lavere på det som er mindre bra?

Så er det selvsagt alle historiene og rapportene om Osloskolens testregime. Lektor Simon Malkenes, i 2018 hyllet med Fritt ords honnør for sitt «kritiske søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen», har skrevet mye om situasjonen. Blant annet dette: «Fasaden i Osloskolen sprakk. Ut veltet et politisk overstyrt skolesystem som hindret læring for elevene, som laget prestasjonspress, teaching to the test, inflasjon på testresultat, munnkurv og segregering».

Jo, jeg vet. Det er ikke lenger Høyre som styrer Osloskolen. Men er kulturen endret? Hvor er de store grepene fra det rødgrønne byrådet?

Les også: «Lærere og skolelederes lojalitet skal først og fremst være rettet mot elevene»

Slik tenker en pappa der han står foran den store murbygningen som er vår nærskole og venter på at femåringen skal komme ut etter dag fire av de omtrent 1.330 dagene han skal tilbringe der inne.

Det går jo helst fint. En liten uke inn i det lange løpet som ligger foran ham, er gutten min allerede godt tilpasset og litt rakere i ryggen enn før. Snille voksne, snille barn, sier han. Det høres fint ut. Men jeg blir ikke helt kvitt uroen.

Mer fra Dagsavisen