En oppskrift på økende forakt

Og nå har vi lært at norske aviser ikke kjenner den virkeligheten vi prøver å beskrive.

Etter det store sjokket i november 2016, var amerikanske medier fylt av sjelegransking og mea culpa-er.

Hvordan kunne Trump bli valgt – og hvorfor kom det som en overraskelse?

Kommentar: «Flertallet er i ferd med å ryke for den rødgrønne siden»

Det florerte med svar av typen «vi så ikke hvor splittet landet er blitt»; «vi skjønte ikke hvor dypt følelsen av å ha blitt sviktet faktisk stakk i deler av arbeiderklassen»; «vi antok mye som viste seg å ikke stemme med virkeligheten».

«De liberale mediene bommet her av samme grunn som de bommet på Brexit: Fordi de befinner seg i en boble. Mediene er ikke lenger en nasjonal institusjon, men representanter for en bestemt klasse», oppsummerte den britiske redaktøren Nick Denton i nettmediet Gawker det som hadde skjedd.

Etter at det i forrige uke ble kjent at Jan Bøhler melder overgang fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet, har det vært vanskelig å slippe tanken på denne amerikanske selvpiskingen.

Fordi det samme er i ferd med å skje her hos oss. Eller egentlig: Har skjedd her.

Dagbladet klinte til med en leder som levnet Jan Bøhler lite ære etter «høyreavviket». Avisa kunne konstatere at Bøhler var på jordet når han begrunnet overgangen med at Sp de senere årene har «blitt mer og mer et folkekjært grasrotparti med økende oppslutning blant småkårsfolk og vanlige arbeidsfolk landet rundt».

I Dagbladets ord: «Slik patos låter lite troverdig. Senterpartiets og Bondepartiets kjernevelgere har ikke vært småkårsfolk, men selveiende bønder som også er landets største grunneiere».

Dagbladets analyse er kanskje riktig – om vi skrur klokka flere tiår tilbake, og om vi ser bort fra Senterpartiets avgjørende rolle med å gi innhold til slagordet «by og land, hand i hand» da det inngikk kriseforliket med Arbeiderpartiet i 1935.

En ting er de konkrete tallene.

Kommentar: «Deres ønske om revansje, kan bli et gedigent tap for hele sentrumsideen»

Som kommentator Eva Nordlund viser i Nationen, var det rundt 39.000 gårdsbruk i drift i Norge i 2019. Ved kommunevalget det året, fikk Senterpartiet 386.349 stemmer. Alle som kan telle til mer enn ti skjønner at Senterpartiet når langt utover «selveiende bønder».

Like illevarslende er det at Dagbladets leder, som her får representere medienes manglende evne til å forstå hva som foregår i landet vårt, viser en mangel på vilje til å se hva Senterpartiet faktisk har drevet med de siste årene.

Det er jo mye enklere å si «patos» eller rope «populisme» og være ferdig med saken.

Senterpartiet er større enn eller jevnstore med Ap på meningsmålingene i Nord-Norge. I Innlandet og Trøndelag. De fikk rent flertall i den gamle industribastionen Sauda ved kommunevalget i fjor. I det som har vært kjerneområdene til Arbeiderpartiet. Det har de klart på grunn av konkret og tydelig politikk.

Hvilket parti er det som har snakket om pendlerfradraget de siste årene? At vanlige folk som må pendle til jobb, har fått redusert fradraget og dermed økt skatten? Det har vært en kampsak for Senterpartiet. En fillesak, kan man jo tenke.

Helt til man sjekker, og ser at godt over 400.000 nordmenn fikk pendlerfradrag i 2013, og at 150.000 har mistet det ettersom fradraget er redusert under den sittende regjeringen.

Senterpartiet er blitt taxinæringens beste venn.

Les også: Giske om Bøhler: – Jan behandles som en avhopper fra en sekt

Fordi partiet har vært tydeligst i forsvaret av en regulert taxinæring, og som motstander av frislippet som vil gi oss Uber og kun drosjesjåfører på deltid. Jeg har personlig hørt Vedum snakke om hvor uverdig det er at sjåførenes lunsjbrakker forsvinner slik at de må spise sine måltider i bilen.

Dette vet han fordi Vedum og partifellene kjenner virkeligheten til denne yrkesgruppen.

Og Vedum tar denne kampen fordi han – som det framgår av all handling og retorikk – kjemper for at vanlige folk skal ha en så trygg og god hverdag som mulig. Ikke fordi han er «populist».

Valgseieren i Sauda i fjor handler selvsagt om at partiet har gode lokale politikere, flere av dem rekruttert fra venstre side av politikken.

Som forløpere til Jan Bøhler, kunne man nesten si.

Men det handler også om motstanden mot EUs energipakke ACER. Det handler om et parti som viser vilje til å kjempe for norsk industri og norske arbeidsplasser. Og som på den måten spiser seg inn i velgermassen til et utydelig sosialdemokratisk parti.

Det samme kan man si om kampen mot den sentraliserende «nærpolitireformen», om forsvaret for en desentralisert domstolsstruktur, kampen mot regionreformen og mot nedleggelsen av skattekontor, for å nevne noe. Folkestyre, lokal selvråderett, kamp mot de altfor store strukturene der menneskene blir små og uviktige.

Les også: Sammenlikner Bøhler-kritikere med Trump: – Jeg liker ikke klimaet vi har fått i partiet vårt

Senterpartiet har vokst i distriktene.

Men om man ser nærmere på hvor i distriktene de vokser, er det like gjerne i de halvurbane byggefeltene som i landbruksområdene. Da Klassekampen i en reportasje i helgen forsøkte å få Vedum til å beskrive denne «byggefeltstrategien», reiste Sp-lederen bust mot beskrivelsen.

Men han bekreftet at partiet har gått inn for å vinne velgere i disse områdene. «Vi har en politikk der vi aktivt har prøvd å finne svar for folk som vil ha et Norge med små forskjeller. Det handler om geografi, som vi ofte er forbundet med. Men det handler også om det sosiale og økonomi», sa Vedum. «Vi har klart å vokse mye i boligfelt og små byer fordi vi er et bra verktøy for praktisk arbeidsfolk».

Slik taler og fører en talsmann for «selveiende bønder» og «landets største grunneiere» seg altså, ifølge Dagbladet.

Det er egentlig ikke så veldig overraskende at Jan Bøhler, mannen som selv har oppfattet seg som en talsmann for vanlige folk i Arbeiderpartiet, går til Senterpartiet. For det er helt riktig som Bøhler siteres av Dagbladet: Senterpartiet har fått økt oppslutning «blant småkårsfolk og vanlige arbeidsfolk landet rundt». Og nå står Oslos randsoner for tur.

Sentrum mot periferi er den avgjørende konfliktlinjen i norsk politikk.

Les også: Vedum: – Han er nær folk. Han jobber. Han lever i virkeligheten

Hvor du bor avgjør hvor du står. Det mange glemmer, er at Stein Rokkan, den store norske statsviteren som lanserte teorien, også inkluderte to andre dimensjoner: Økonomi og kultur. Det er utvilsomt langt fra Karl Johan til Kirkenes, men det kan være like langt fra Stortinget til Stovner.

Og det er tydeligvis veldig langt fra Dagbladets redaksjonslokaler på Hasle øst i Oslo til Groruddalen litt lenger ut.

Det er, for å si det forsiktig, et langt større problem for vår samfunnsdebatt enn at Jan Bøhler melder overgang fra et rødgrønt parti til et annet.