En ny brakkedag truer

Koronakrisen er litt som Bill Murray i filmen «Groundhog Day». Det er grenser for hvor moro det er å våkne hver morgen og gjenoppleve den samme dagen på nytt, igjen og igjen.

I den grad koronapandemien fører noe som helst godt med seg, kommer det til syne i måten vi mennesker omstiller oss gjennom kreativitet og fantasi.

Selv hardnakkede kulturfornektere har nå måttet erkjenne at fantasien ikke kjenner grenser for hvordan man skal sysselsette seg selv ved hjelp av kunst og kultur i en krisetid.

Da konsertscenene stengte, gikk musikere og artister digitalt til verks og lot musikken strømme fra hjem til hjem. Umiddelbart fulgte andre fulgt opp, enten de snakker, danser, driver med stand up, strikker, trener eller gjør andre ting – gjerne minutt for minutt – slik at koronakrisen, hjemmekontoret og brakkesyken blir utholdelig, ja til og med underholdende for alle oss andre.

Det er kjærkomment og nyttig, men langt fra noe nytt. Kriser har i alle årtier fått folk til å finne sammen i menneskelige impulser og kunstneriske uttrykk, og da spesielt musikk. Det første kjente nedskrevne eksemplet på musikk som terapi skal være da den deprimerte Saul i Det gamle testamente påkaller David med harpen. «Når så en ond ånd fra Gud kom over Saul, tok David fram harpen og spilte på den, og Saul fikk lindring», heter det. Veien er faktisk ikke så lang fra Davids lindrende harpe til karantenetiden og rødvin foran PC-skjermen med elgitar og koronakonsert på full guffe.

Les også: «Det er ingen selvfølge at vi har et fullverdig teatertilbud å gå til når krisen er over»

I forordet til «Sjelsord» forteller lyrikeren og psykologen Helge Torvund at han «i leitinga etter eit større velvære for menneske prøver å finna andre vegar enn dei som fører til eit kjøpesenter». Den setningen kan romme så mangt, først og fremst behovet for velvære, men også erkjennelsen av hvordan de norske klasseforskjellene defineres ut fra rollen kjøpesentrene spiller, for eksempel. Disse er ikke bare et sted å gjøre innkjøp, men også en arena mange, faktisk de fleste av oss, oppsøker for atspredelse, sosial omgang og opplevelser.

Torvund bekjenner her at han ikke tilhører denne gruppen nordmenn, snarere skaper han gjenkjennelse hos dem som på ingen måte vil bli sett på et kjøpesenter. Altså den delen av befolkningen som – satt på spissen – konsumerer kunst og kultur som andre konsumerer billighandlet mat og ting på kjøpesenteret.

Det skulle altså en pandemi til for å forene folket på tvers av alle mulige grenser. Når hele Norge holder seg hjemme, når kulturlivet blør gjennom stengte dører og kjøpesentrenes «underholdningstilbud» forbys, da blomstrer kreativiteten og fantasien. Så langt har det vært en fryd å følge artister uansett berømmelsesgrad holde hjemmekonserter, se skittentøyvarianten av «Skrik», dansekompanier danse for eldre og arrangerte quiz-kvelder der man sitter med hver sin øl foran hver sin digitale bardisk.

Man skulle nesten tro at koronatidens gjentakende tidshjul var stor moro i seg selv, her vi sitter som moderne vrengebilder av Samuel Becketts Vladimir og Estragon og venter på Godot, eller sesong 2 av den neste Netflix-farsotten. Hadde det bare ikke vært for det dystre bakteppet. At moroa er mer enn bare lek, men for mange også et reelt behov, er fra før godt dokumentert gjennom psykiatrien.

Mozart-effekten som begrep oppsto på begynnelsen av 1990-tallet da forskere mente å kunne påvise at spedbarn som lyttet til Mozarts sonate for to pianoer i D-dur, klassifisert som K-448, fikk økt intelligens. Som så mye annet som siver ut av forskningsmiljøene ble også denne påstanden gjenstand for en feiltolkning før den nådde offentligheten. Den opprinnelige undersøkelsen handlet om studenter, og kort sagt ble de ikke mer intelligente av Mozart, men de ble roligere og mer skjerpet etterpå enn medstudenter som satt i et stille rom. Effekten varte dessverre bare et kvarter. Slik er det også med digitalt overførte konserter, teaterstykker, kunstutstillinger eller å brette sammen skittentøy i formasjoner til de ligner verdenskjente kunstverk. Alt dette gir overskudd og atspredelse i en tid da man ikke kan leve som man gjør til vanlig og annerledesheten er blitt normalen. At mange også trenger å få tankene bort fra den usikkerheten og frykten de kjenner på akkurat nå, gjør kunst og kultur til en uvurderlig ressurs.

Les også: Dette er Dagsavisens nye podcast

Dette har også de profesjonelle aktørene oppdaget, og nå omdannes påfunnene til mer eller mindre lukrative forretningsideer, noen av dem fordekt som «dugnad». Det er ikke noe galt i det. For musikerne ligger et være eller ikke være i å spille for folk hjemmefra eller gjennom stuntopprettede kanaler som Koronerulling, Jakobstrøm eller bergenske Verftet Online Music Festival. Teatrene blir nødt til å være deltakende i det offentlige rom. Det samme gjelder gallerier, museer og filmskapere.

De første hjemmedagene i koronatiden var en eufori av oppbyggelige påfunn, men allerede etter to-tre uker er vi hensatt til Bill Murray i filmen «Groundhog Day» («En ny dag truer»), han som hver morgen våkner til og gjenopplever den samme dagen om igjen og om igjen. Forutsigbarheten gir han muligheter for egen vinning og forlystelse, men snart når han et metningspunkt.

Nå er vi der, og vi er studenten som har ladet opp til eksamen med Mozarts K-448, det har gått ti minutter og vi begynner å merke at tiden tynger. Når de største Schibsted-avisene har overtatt konsertstrømmingen, slik Aftenposten og Bergens Tidende har, vet vi at den første spontane gleden over å være en del av en helt unik utvikling går mot slutten. Den ble riktignok tvunget fram av en krise som vil prege norsk kunst- og kulturliv i lang tid og kanskje endre det for all ettertid, men også etterslepet, uansett hvor kalkulert det blir, er også nødvendig, det samme er motkulturen som alltid vil oppstå når ting blir for striglet. Er det noe koronakrisen har lært oss, så er det at norsk kulturliv er så robust at det – i likhet med all verdens Bill Murray’er – ikke lar seg temme. Det trenger vi, både nå og i tida som kommer.