En nasjon på randen av avgrunnen

«Mamma. Døde mannen?», spør 10-åringen. Moren, like sjokkert som sønnen, svarer ja, og han begynner å gråte. «Jeg vil ikke leve i en verden som er så ond. Hvordan kan politiet gjøre slikt?».

Dette skriver Maggie fra Virginia i et mye delt Facebook-vitnesbyrd fra et USA som står i brann.

Hvordan forklare politivold og rasisme til en 10-åring, enn si en voksen?

Fire hvite politimenn i Minneapolis holder George Floyd brutalt nede, den ene legger et kne mot halsen hans i åtte minutter. Pågripelsens forløp var butikkansatte som mistenkte at Floyd hadde en falsk 20-dollarseddel, og ringte politiet.

Les også: 1.000 mennesker blir hvert år drept av politiet i USA

Det alene sier noe om det umenneskelige klimaet som gjennomsyrer deler av det amerikanske samfunnet, blottet for tillit og empati, fra den fattige, illusjonsløse arbeiderklassen til Donald Trump i Det hvite hus, som ble fraktet i bunkeren under Det hvite hus natt til mandag.

Ute av syne spydde han vulgærkommentarer og fastslo at den antifascistiske Antifa-bevegelsen, som han sammen med «lamestream» medier gir skylden for de voldsomme demonstrasjonene, er en terroristorganisasjon.

George Floyds død føyer seg inn i en skammelig tradisjon med politivold i USA.

I 2019 alene ble 1.004 mennesker drept av amerikansk politi, viser The Washington Posts årlige oversikt. Statistisk sett er langt flere svarte enn hvite ofre for politiets aggressive oppførsel, noe også smarttelefonenes utbredelse har avdekket. Den strukturelle rasismen finner godt jordsmonn i en polarisert politisk virkelighet.

Floyds død har derfor vekket et berettiget og ulmende raseri over hele nasjonen, med demonstrasjoner, branner og voldelige opptøyer i Nashville, Los Angeles, Chicago, Denver, Albuquerque, San Jose, Washington DC og New York bare for å nevne noen av de største byene. Videoer med urovekkende bilder av politi og nasjonalgarde som brutalt gyver løs på demonstranter og tilfeldige sivile sprer seg raskt.

I Atlanta oppfordret en gråtende rapstjerne, Killer Mike, demonstrantene til å «brenne» den systematiske rasismen og ikke byen som er bygget på afroamerikanske ressurser og menneskerettigheter.

En tankbil som kjører inn i en gruppe demonstranter og en politibil som gir full gass når den omringes av en folkemengde i Brooklyn blir uhyggelige ekko av høyreekstremisten som meiet ned antirasistiske demonstranter under en nynazistisk mønstring i Charlottesville og drepte Heather Meyer.

Ny obduksjonsrapport: George Floyd døde av «kvelning som følge av trykk mot nakken og ryggen»

Reaksjonene på politiets brutalitet i Minneapolis er forståelig og lett å forsvare.

Den utøvende volden som fra flere fløyer rammer sivilbefolkningen er tilsvarende lett å fordømme. Det ustyrlige sinnet vi nå er vitne til tiltrekker seg også individer som ikke nødvendigvis kjemper for sak, men for utnyttelse av kaos.

Blant dem organiserte kriminelle og høyreekstreme som fører til at voldsbruken, ramponeringen og plyndringen eskalerer, men den borgerkrigslignende mønstringen vi ser i en rekke amerikanske storbyer er likevel mer dyptgripende politisk og sosialt enn under tilsvarende opptøyer de siste årene.

USA-våren 2020 minner om 1960-tallet.

Allerede året før drapet på Martin Luther King Jr. i 1968 ble store deler av Newark ødelagt og 26 mennesker døde etter at en svart taxisjåfør ble banket opp av to hvite politimenn. Dager senere brøt uroen ut i Detroit, hvor 43 mistet livet og over 2.000 ble skadet. Daværende president Lyndon B. Johnson nedsatte Kerner-kommisjonen som skrev sin berømte rapport om politivold og opptøyer, blant annet med konklusjonen om at «vår nasjon går i retning av to samfunn, et svart og et hvitt – atskilte og ulike».

Over femti år etter er den strukturelle rasismen like påtakelig, om ikke verre hvis vi teller en president som på ingen måte minner om Lyndon B. Johnson, som undertegnet Civil Rights Act – Loven om borgerrettigheter. Det vi ser nå er ikke «bare» et rop om rettferdighet for George Floyd, men også et raseri lyst opp av mange traumatiserende år med undertrykt frustrasjon og sinne over politivold som har endt med drap på ubevæpnede og uskyldige svarte.

Alle de underliggende konfliktene som ulmer i det amerikanske samfunnet, de betydelige sosiale klasseskillene, den offentlige diskrimineringen og den rasistiske hatkriminaliteten mot minoriteter, forsterkes av en president som stempler demonstrantene som «ekstremister».

Da demonstrasjonene brøt ut angrep Donald Trump Minneapolis-borgermester Jacob Frey på Twitter og kalte han en veik venstreradikaler.

Hans neste tweet valgte Twitter å skjule da den bryter mot meldingstjenestens forbud mot «oppfordring til vold». Trumps budskap var «When the looting starts, the shooting starts», eller «når plyndringen starter, starter skytingen». Det rasistisk ladede uttrykket har han ifølge New Miami Herald hentet fra en politisjef i Miami som i 1967 brukte nøyaktig samme frase da han ville sende bevæpnet politi og hunder inn i afroamerikanske boligstrøk.

Presidentens og høyresidens retorikk står i kontrast til den økte bevisstheten rundt politivold og diskriminering, hvor noen ofre er blitt symboler på et skakkjørt samfunn: Grisebankingen av Rodney King i Los Angeles i 1992 som førte til store lokale opptøyer, vekterdrapet på 17-årige Trayvon Martin i Florida i 2012 og seksbarnsfaren Eric Garner som døde under en pågripelse i New York i 2014. Garners siste ord var de samme som Floyds.

«Jeg får ikke puste».

Da den ubevæpnede tenåringen Michael Brown samme år ble jaget, skutt og drept av en politimann i Ferguson, Missouri, ble bevegelsen Black Lives Matter dannet.

Det er under Black Lives Matter-fanen demonstrasjonene nå sprer seg over hele USA. Nok er nok.

Blant dem som høylytt støtter #blacklivesmatter-budskapet er folkekjære artister, skuespillere og sportsstjerner som Beyoncé, Lindsey Vonn, Michael Jordan og Jennifer Aniston. På Instagram postet Rihanna innlegget om hvor knusende det er å «se mitt folk bli myrdet og lynsjet dag etter dag» under et bilde av George Floyd. Herfra kan opptøyene, raseriet og splittelsen Trump bidrar til føre USA inn i et mørke vi knapt kan forestille oss, om ikke partene makter å la de undertrykte og stigmatisertes stemme bli hørt.

USA har en lang vei å gå. Minneapolis-politiet var kurset og restrukturert for å forebygge politivold og rasisme. Politimannen som nå er siktet for drap på George Floyd skal likevel ha hatt 18 advarsler mot seg fra før.

Omskolering har begrenset verdi når alle sosiale og helsemessige utfordringer som følger med en voksende fattigdom overlates til politiet. Nå krever organisasjonen Reclaim The Black at politistyrkene bygges ned til fordel for økt satsing på helsearbeid og sosiale tiltak.

Dette er lyspunkter. Politifolk som slutter seg til og støtter demonstranter, vanlige mennesker som vil gjøre det rette. Som Maggie og hennes sønn i Virginia.

Moren trøster gutten med det eneste hun kommer på: «Vi skal endre verden, gutten min», sier hun før hun for egen del slår fast at «den verste og mest utbredte rasismen er usynlig for de fleste», blant krefter med privilegier tilegnet på bekostning av andre, de undertrykte: «Dette er mine erfaringer som hvit kvinne.

Jeg vet ikke hvordan det er å være svart. Men jeg vet at denne dritten må ta slutt. #blacklivesmatter»