En nasjon av kelnere

Jeg har aldri skjønt hvorfor det har vært et mål at Norge skal få en stor turistnæring.

Turismen til Norge er endelig blitt så stor at den er blitt et problem. I Stavanger og Bergen går cruisetrafikken så tett at folk snakker om å flytte fra husene sine i sentrum. I Geiranger har røyken fra skorsteinene på de samme cruiseskipene ligget så tett over fjorden i flere år at turistene klager på forurensning. Og på Prekestolen og andre populære utfartsmål i naturen bygges det steinstier og gjerder, dels for å sikre at dårlig skodde besøkende med paraply og designervesker skal komme seg fram uten varige mèn, og delvis for å holde karavanene av opplevelseshungrige gjester fra å gjøre ubotelig skade på naturen rundt.

Det har vært et uttalt politisk mål i flere tiår å gjøre Norge til et turistland, men blandingen av et noe ugjestmildt klima og høyt kostnadsnivå har gjort oss til mer av en «aquired taste» for de få, enn et reisemål for de mange. Klimaet er det lite vi kan gjøre med på kort sikt, den som vil ha garantert tretti varmegrader og klar himmel i Bergen hver junimåned, må slippe ut langt mer CO2 enn alle verdens cruiseskip for å få det til, men kostnaden med å reise i Norge er overkommelig for langt flere enn før. Dels fordi buss- og cruiseoperatørene lager stadig flere og billigere pakkereiser. Dels fordi en voksende internasjonal middelklasse har råd til det norske kostnadsnivået. Og dels fordi turistnæringen, takka være EØS-regler og allmenn aksept for sosial dumping, kan importere arbeidskraft som ikke forventer norsk lønns- og velferdsnivå. Det siste nærmer seg den virkelige faren med turisme som næringsvei.

Miljøbevegelsen har vært tidlig ute med kritikk av utslipp og overforbruk av naturområder. Og stadig flere turistmål, Lofoten og Geiranger i fjor, Stavanger og Bergen i år, forteller om lokalsamfunn som lider drukningsdøden i møte med turiststrømmen. Når Rødts Mimir Kristjansson kan lede an i et cruiseopprør i Stavanger denne sommeren, er det de åpenbare miljøhensynene og kvelningsfornemmelsen i sentrum som er den viktigste årsaken til støtten for opprøret. Ikke så underlig i en by som for første gang på 800 år må stenge dørene til domkirka si for byens innbyggere. Nå koster det 50 kroner å passere portene til Guds hus ved Breiavatnet, enten du er amerikansk turist fra en av de gigantiske båtene som stenger utsikten til byen, interessert lokalhistoriker eller bare en byboer som søker ro og fred innafor de eldgamle steinmurene. Men den langsiktige trusselen er verken forsøpling eller utslipp, men hva turismen vil gjøre med oss som land.

Jeg har aldri skjønt hvorfor det har vært et mål at Norge skal få en stor turistnæring. Om folk fra resten av verden vil komme hit for å se hvordan vi har det, nyte naturen eller besøke byene, er det flott, og om det skaffer arbeid og inntekter og positiv omtale, er det enda bedre. Men ikke noe samfunn, noen kommune eller noe land bør bygges på turisme. Å gjøre seg avhengig av reiselivsnæringa er å gjøre seg avhengig av andres lyster og påfunn.

Å jobbe med jorda og havet, det som har forma bygdene våre, er hardt arbeid, men det skaper frihet og uavhengighet. Å bearbeide naturressurser i stor og liten industri, det som har forma de fleste byene våre, skaper også uavhengighet. Og begge deler skaper velstand og stolthet. Det sies at Norge ikke er et land med god service. At kelnere, kokker og resepsjonister i land lenger sør for oss er langt vennligere og tjenestevillige enn vi er. Det kan fort være sant. Kanskje fordi vi er et noe inneslutta, til og med uhøflig, folk. Men mest tror jeg det er sant fordi vi ikke er vant til å måtte please andre for å overleve. Norge er ikke en nasjon av kelnere, vi har aldri måttet leve av driks.

Den som skal leve av turisme, lever på andres vilkår. Opplevelsene må være flotte nok, avstandene korte nok og prisene lave nok til at andre vil tilbringe sin sårt tiltrengte ferie hos oss. Et tiår er Norge på moten hos tyskere og kinesere, det neste tiåret er det karibiske øyer eller engelske kanaler som gjelder. De som vil leve av reiseliv kan ikke si nei når cruiserederiene vil okkupere Vågen 150 dager i året, eller kinesiske turoperatører vil kjøpe store landområder og lage eksklusive resorter der. Den som vil leve av turisme må yte god service, smile og le av dårlige vitser og gi av seg sjøl, uansett om en vil eller ikke.

Norge har visstnok blitt bedre på service de siste åra. Tilrettelegginga er blitt bedre og smilene flere. Kan hende har det sammenheng med at det ikke lenger er bare norsk personale som jobber i reiselivsnæringa. Tvert om kommer det en strøm av arbeidskraft til bygd og by i sommerhalvåret. Filippinere og andre innvandrere med mørk hud og dårlig norsk vasker gulv og rer opp senger, blide svensker guider tyskerne rundt i Bergens bygater og ungdommer fra Øst- og Sør-Europa reiser til Norge for å jobbe i hotellresepsjoner, i restauranter og på opplevelsessentre i hele landet. De har alle det til felles at de er villige til å jobbe og smile for mindre penger og med dårligere rettigheter enn folk i Norge. De har færre valg og mindre frihet enn vi har.

Av alle de tinga som det foreslås at vi skal leve av etter olja, er turisme og reiseliv det dårligste alternativet. Norge er et rikt land, og fortsatt et land av folk som er stolte og ganske sta. Vi har en arbeiderbevegelse som prøver å gjøre jobbene innafor tjenesteyrker til jobber, ikke tjenerposisjoner. Jobber med fast arbeidstid, rettigheter og frihet. Om vi lykkes med det, vil våre opplevelser, våre restauranter og vår natur være dyrere og mindre tilgjengelig enn de fleste andre steder. Det er en god ting. Det største problemet med masseturisme og cruisetrafikk er nemlig ikke utslipp og estetikk, men hva den kan gjøre med landet vårt. Vi er et land som har bygd vår rikdom på arbeid, utvinning og foredling av naturressurser. La oss slippe at ungene våre skal vokse opp i et som lever av falske smil og god service.