En fin fyr på puben

Hver gang jeg ser dette bildet av oss som ungdommer, som kona og jeg har på soverommet, tenker jeg på en fin fyr jeg ble kjent med på pub.

Facebook er en slags moderne pubsamtale. Der mimrer vi om gamle dager, diskuterer dagens politiske spørsmål og får vite det hvis gamle venner går ut av tida.

Lenge før Facebook var jeg knapt fylt 18 år og gikk alene inn i en pub i en av Londons fattigste bydeler. Ved et bord der inne møtte jeg en gjeng fra alle bakgrunner og samfunnslag, mange av dem dobbelt så gamle som meg, som villig diskuterte alt mellom himmel og jord som likemenn. De menneskene var med på å forme meg til den jeg er i dag.

Da jeg møtte kvinnen som senere ble min kone, var det naturlig at jeg inviterte henne med inn i denne delen av livet mitt. For et par uker siden førte det til en nostalgisk Facebook-post med et dertil gammelt bilde: 17 års bryllupsdag i dag.

Det betyr at det er ganske nøyaktig 21 år siden dette bildet ble tatt i Camden Town. Dagen før hadde jeg introdusert Birgitte for mine engelske kompiser på det som den gang var stamkneipa, The Birkbeck Tavern i Leyton. De var grenseløst imponert over at jeg hadde kapret denne dama. «Is that really your bird, Eirik?».

Så gikk vi sammen for å se Leyton Orient spille kamp, og Birgitte sovnet halvveis i 1. omgang. Etterpå konstaterte en av gutta at «ingen kan være helt perfekt», skrev jeg.

Et par hundre mennesker responderte, men ikke mannen bak sitatene i Facebook-posten. Nøyaktig ei uke senere forsto jeg hvor syk han har vært i det siste.

«RIP, Dave. Aldri har jeg møtt en bedre mann. Du var en skikkelig sosialist, snill og morsom. Du beriket livet mitt og jeg er en bedre person på grunn av det», skrev en. «I dag har vi mistet en bror, kollega og gjennomført fin fyr. Han var en sosialarbeider som brukte livet sitt på å hjelpe dem som var mindre heldig stilt enn ham selv», skrev en annen.

Jeg ble sittende og lese. Det var historier om demonstrasjoner han hadde ledet mot rasister og for lønnsvilkår eller homofiles rettigheter, twittermeldinger fra fotballklubben hans, men først og fremst det ene vitnesbyrdet etter det andre fra mennesker som hadde det som meg. Med tårer i øynene satt vi og trykket på hjerter og skrev på Facebook om vår lille bit av denne mannens liv.

At vi måtte ty til selve markedsgiganten over alle, Facebook, for å snakke om en mann som ikke akkurat likte kommersielle krefter, får være enda et av livets paradokser. «I guess nobody’s perfect», ville han kanskje sagt om han deltok i samtalen selv. Jeg hadde sikkert sagt noe om at vi nå hadde fått bevist at han var mye mer enn bare en fyr på puben. Da hadde han garantert påpekt at det gjelder absolutt alle mennesker. God fredag!