En annen verden?

Denne uka har jeg vært i Russland. Det var en spesiell opplevelse. Koronaepidemien hadde gjort flyplassene i Oslo, Helsinki og St. Petersburg til stillerom, og sjelden har jeg hatt så mye plass til håndbagasje som på de nesten tomme flightene over Østersjøen.

St. Petersburg, hvor jeg oppholdt meg, var en overveldende opplevelse av kultur, historie og rester av russisk og sovjetisk imperiebygging. Blanda med en dose russisk byråkrati. Likevel var det noe helt annet som gjorde opplevelsen så særegen.

Sjøl om Norge og Russland er naboland, faktisk er vi også naboer som aldri noensinne har vært i krig med hverandre, er forholdet mellom oss kaldt, til dels direkte fiendtlig.

Mens man som nordmann kan reise fritt i stort sett hele Europa, er visum til Russland en trøblete affære. Når jeg til slutt får passet mitt tilbake med bilde og stempel, er oppholdet begrensa til nøyaktig avreise og ankomsttid for flyene. Forsover jeg meg til avreise er jeg ikke bare i beit for skyss hjem, jeg er også ulovlig i Russland.

Dette er et land som holder militærøvelser utafor norskekysten med jamne mellomrom, et land hvor president Putin idet han foreslo en ny grunnlov som blant annet skulle begrense presidentmakta, samtidig sikra seg muligheten for gjenvalg i ytterligere tolv år.

Det er et land hvor mitt russiske reisefølge på veien til den gamle norrøne byen Novgorod, Holmgard, stolt viser fram den nye 200-rubelseddelen med tegninger av historiske russiske monumenter på Krim.

Et symbol som i norsk offentlighet umiddelbart vil bli sett på som en okkuperende makts manipulasjon for å sikre sitt territorium. Russiske cyberkrigere øver visstnok både på å blokkere norsk mobil- og datanett, og på å manipulere norsk offentlighet gjennom falske Facebook- og Twitter-kontoer.

Det er stadig vanskeligere å beskytte seg mot Vestens bilde av Russland som et ondskapens imperium, sjøl når en er nærmeste naboer. Da er det klokt å prøve å se seg sjøl utenfra et øyeblikk.

Russland er landet Norge sender spioner til. Vi presser, overtaler eller bruker en tidligere grenseinspektør til å jobbe som kurer for hemmelige tjenester.

Vi prøver å rekruttere industriledere som spioner og ødelegger forretningene deres på veien. Russere er de andre.

Mens norske langrennsløpere med dopingdommer er misforståtte folkehelter, blir utestengelsen av russiske langrennsløpere – basert på mistanke – hylla som nødvendig opprydding på sportssidene.

Men kanskje verst av alt i et land hvor andre verdenskrig fortsatt oppleves som samtid av befolkninga: Vi nekter å delta i markeringer av vår felles krigshistorie.

Det er en mannsalder siden vi i all hemmelighet gravde opp gravene til russiske krigsfanger og soldater som døde i Norge og samla dem i fellesgraver for å forhindre at de blei samlingspunkter for russere og kommunister rundt i landet.

I stedet for takknemlighet for den enorme innsatsen det russiske folk la ned for oss gjennom andre verdenskrig, i stedet for å vise respekt for det eneste landet som har frigjort norsk fastlandsterritorium, fornekter og fornærmer vi.

For å understreke alvoret i forholdet mellom oss, kan jeg som embetsmann ikke bruke egen PC eller telefon mens jeg er her i landet.

Som en Per Sandberg i Iran eller Hillary Clinton i Libya skal jeg holde meg unna statens kommunikasjon i dette fremmede landet. Å reise til Russland er på mange måter som å reise inn i en spionfilm fra den kalde krigen.

Begge land vokter hverandre med argusøyne og mistror hverandres intensjoner i både krig og fred.

Denne mistroen er et problem i seg sjøl. For hver avisartikkel som beskriver alt som er feil med Russland, for hver kommentator som hyler seg hes på at noe må gjøres, og for hver politiker som sier at vi har et russisk problem, blir avstanden mellom folk i Norge og folk i Russland større.

Ikke den fysiske avstanden, men den intellektuelle og den emosjonelle. Og jo mer denne avstanden vokser, jo lettere kan man fortsette å bygge fiendebilder, om igjen.

Jo sterkere og grovere slike fiendebilder blir, jo lettere blir det til sjuende og sist å akseptere menneskelige lidelser hos de andre, eller i verste fall krig.

Medisinen mot mistro er kunnskap, kunnskap om andre og møte med andre. Vi trenger å være nysgjerrige og åpne. Hvem er russerne, hvordan tenker de, hvordan lever de. Hvorfor tenker de som de gjør?

På de tre små dagene i St. Petersburg har jeg først og fremst lært hvor lite jeg egentlig vet om dette landet jeg har vært opptatt av i snart førti år. På landsbygda mellom Petersburg og Novgorod står trehusene tett i tett. Mange av dem forfaller. Jeg har aldri sett trehus fra Russland på TV, bare store sovjetiske boligblokker.

I Novgorod forteller museumsguiden meg at den eksotiske løkformen på kuplene i kirker og palasser, sjølve symbolet på den fremmede russiskortodokse kirka, bare er klimatisk tilpassing av de greske halvkulene som kroner alle kirker ved Middelhavet.

I Russland snødde det, og gjennom å endre formen sikra de at snøen sklei av om vinteren i stedet for å tynge ned og ødelegge konstruksjonen. Det eksotiske blei plutselig hjemlig og praktisk.

Russland er en annen verden i dag, men det har ikke alltid vært det, og ikke for alle. Vi har tvert om en lang felles historie, fra sjølve grunnleggelsen av det russiske riket, som markeres i året hvor skandinaven Rurik blei gitt makta over Novgorod, via pomorhandel, hansabyer og østersjøhandel med fisk og salt, andre verdenskrig til gleden over vintersport av alle slag.

I stedet for å gjøre en grenseinspektør fra Kirkenes til spion, burde vi spørre folk i Finnmark om råd om hvordan vi skal forholde oss til det moderne Russland.

De har levd med russerne siden tidenes morgen. Folk i Finnmark kjenner russerne, russerne kjenner dem. Der reiser folk fram og tilbake over grensa for å handle, jobbe og feste. Som naboer skal og bør.

Å reise til Russland er på mange måter som å reise inn i en spionfilm.