En annen verden

Vi har 18 måneder på oss til å redde verden. Men gassen er i bånn i feil retning.

For en ynkelig gjeng vi er. Som diskuterer om vi kan bruke halen -skam etter et ord eller ikke. Solskam, værskam, flyskam. Samtidig som vi allerede er blitt våte på beina. Båten vi sitter i er i ferd med å gå ned. Kall det hva du vil, hopp!

Er sommerens varmebølge og påfølgende klimadebatt noe å skrive om? Er vi ikke litt lei alt alvoret? Typisk for vår tid og min profesjon av i dag, har jeg tenkt at folk nå vel har fått nok og ikke vil klikke på en sak om CO2-utslipp og klimaangst. Samtidig har jeg ikke møtt ett menneske som ikke bryr seg.

Ikke ett menneske som ikke koblet den deilige sommervarmen til en farlig tendens i verdens værsystemer. For det har sannelig ikke vært lett å nyte sommeren. Lettbeint pocketkrim og kald pils er faktisk vanskelig å fordøye når følelsen av reell fare presser seg på. Derfor må klimakatastrofen skrives om. Klikk eller ikke.

Glem flyskammen. Erna Solberg mener vi ikke skal skamme oss over å fly. Jeg er enig med henne, men hun er like fullt problemet. Du skal heller skamme deg over livet ditt. For visst pokker kan vi rødme og slå ned blikket. Ikke for at vi flyr nødvendigvis, det er et absurd sidespor som jeg kommer tilbake til, men fordi vi er del av en kapitalistisk kultur som i løpet av de siste tiårene har mistet kontrollen. En tøylesløs utvikling vi, mer enn noen, har nytt ekstremt godt av. Vi kan skjemmes over å være blant verdens rikeste mennesker gjennom alle tider basert på klimadestruktiv olje.

Vi kan godt skjemmes å være arvinger i blodrød, rett linje av en vestlig kultur som fra 1500-tallet systematiserte ranet av fremmede folk og som helt fram til vår tid har krystet andre, fattige land for deres ressurser. Først med bibel, så med børs. Alltid med brutalitet.

Tenk, den største inntekten til det britiske imperiet på 1700-tallet var salg av slaver. Og du kan godt skamme deg litt over å sitte på toppen av pyramiden og skue ut over konsekvensene av den såkalte globaliseringen. Som ikke bare har skapt en ny global og underbetalt underklasse av trellbundne arbeidsfolk, men som har gitt grunnlag for et utnyttelsestempo av jordas ressurser som truer vår faktiske eksistens. Vår del av verden, våre liv, er resultat av mye som faktisk er skammelig. Er det konstruktivt å peke på arvesynden? Kanskje ikke, men perspektivet er viktig og det bør gjøre oss ydmyke når noen skal rydde opp i etterlatenskapene. Når regninga skal tas.

Ukas viktigste nyhet ble formidlet som en løypemelding i kappløpet mot bunn. En notis. Mandag, ved utgangen av årets sjuende måned, hadde vi forbrukt så mye av kloden som den klarer å fornye i løpet av ett år. Denne dagen kommer tidligere og tidligere for hvert år som går. Det er et godt bilde på bærekraften som svekkes.

Vi bruker så mye tid og spalteplass på fly og skam, som du skal eller ikke skal føle, at vi glemmer poenget. Som er at flyturen til Paris med familien ikke er problemet. Flytrafikken utgjør to prosent av verdens totale utslipp. Det vokser riktignok fort, og prognosene er at de vil kunne øke med så mye som sjugangeren innen 2050. Det er flott hvis flere av oss slutter med unødige flyturer, for det hadde signalisert vilje og evne til endring. Men trafikkrekordene har stått i kø også denne sommeren. Flightradar24 som registrerer all flytrafikk, kunne forrige uke melde om 230.000 flyavganger på ett døgn.

Flyskamdiskusjonen har blitt en tom symbolsak, en heit potet lagt i fanget på hver og en av oss. Den tar fokus vekk fra det som er så mye viktigere. Som for eksempel produksjon av betong, som utgjør mellom fire og åtte prosent av klimautslippene. Forbruket er i dag 30 ganger så høyt som i 1950, og siden 1990 har det firedoblet seg. Kina brukte fra 2011 til 2013 like mye som USA gjorde under hele 1900-tallet. Og nå nærmer vi oss kjernen.

Veitrafikk er åtte ganger «verre» enn flytrafikken, men få snakker om bilskam. Den store, stygge samleposten i klimaregnskapet er produksjon av strøm. 44 prosent av klimagassene som nå koker kloden kommer fra strøm. 38 prosent av energien vår kommer fra forbrenning av ikke-fornybart kull, ytterligere 27 fra olje og gass. Verdens strømforbruk har tatt helt av. I alle sektorer. Fra midten av 1990-tallet og fram til i dag er forbruket nesten doblet. Det er på oppadgående. Og vestens vindkraft monner ikke.

Det er ikke sånn at bare vi slutter å fly, bare slutter å drikke cola med plastsugerør, eller møter opp med hyttenaboene og plukker litt plast i fjæra mens Dagsrevyen filmer, sorterer samvittighetsfullt i grønn og blå pose, eller bruker underbuksa en dag til, eller legger ut på bloggen at man i et helt halvår skal unngå å kjøpe nye klær, eller dropper kjøttdeig i tacoen, eller er dobbelt så miljøvennlig og har to Teslaer, at klimakatastrofen vil avverges. Vi er posører alle mann, godt hjulpet av døsige medier. Nei, alt dette er bare egnet til å dope oss ned i en tro på at ørsmå grep er nok. Gå foran, vise unga, liksom.

All betongen, all bilkjøringa og all strømmen er uttrykk for et aktivitetsnivå som ikke er sunt. Drevet fram av en vekstdoktrine som vil bety undergangen for verden slik vi kjenner den. Pasienten kloden lider av for høyt blodtrykk. Når det pasienten trenger er ro, mindre aktivitet, pøser all verdens ansvarlige politikere på med en finans- og rentepolitikk som stimulerer til forbruk og utvikling som aldri før i menneskets historie. Det har aldri før vært større tilgang på kapital. Og den er i praksis gratis. Klampen er i bånn. Forsøker politikerne faktisk å bremse, etableres det bare partier i protest.

Målet for politikken burde vært en annen verden, slik de utskjelte «svermerne» i den grønne delen av det politiske spekteret har snakket om i 40 år: En annen ideologi og mentalitet for mennesket og dets tilværelse. Jeg er redd det skjer ikke før det smeller. Og det gjør det snart. Erna Solberg og hennes kumpaner snakker om 2030 og 2050 som mål for norsk klimapolitikk. Flere snakker nå om at vi ikke har 10–30 år på oss, men 18 måneder.

Fjorårets FN-klimarapport mente at utslippstoppen må være nådd innen 2020 for å nå målet om halvannen grads økning. Det er sjanseløst. Utslippene økte i 2018. I september har FNs generalsekretær António Guterres invitert de landene som ønsker å forplikte seg til innsats til et ekstraordinært toppmøte om klima i New York. Deretter er det nytt klimatoppmøte i Chile. Det blir det 25. i rekka.

Vi får bare krysse fingrene for at Greta Thunberg når fram i tide. En svensk 16-åring i seilbåt på vei mot New York kan være redningen. Politikerne burde skamme seg.