Ekte julefred

Jeg brant inne med spørsmålet mens resten av lunsjbordet – bare dager etter at Boris Johnson vant det britiske valget – diskuterte om filmen Love Actually, med Hugh Grant som britisk statsminister, er perfekt for å finne julestemningen eller full av problematisk kvinnesyn.

Selvsagt er det ikke uvesentlig hva som gir hver og en av oss følelsen av julefred. I min familie må hele gjengen gjennom en serie av «Hjemme Alene»-filmer, nevnte «Love Actually», «Tre nøtter til Askepott» og «The Holiday», godt ispedd fars favorittjulesang, «Nordnorsk julesalme», på repeat gjennom halve julen.

Vi analyserer verken filmene, sangene eller julebudskapet i hjel, men setter oss i sofaen, gjerne under et pledd, og nyter tida vi har sammen.

Enda viktigere er det imidlertid hva slags mennesker som skal ta valg på vegne av oss alle, og det var altså en sånn tankerekke, fra julefilm til statsministere og statsoverhoder, jeg brant inne med i lunsjdiskusjonen på jobb.

Den aller fineste julefilmen jeg vet om, handler nemlig om kombinasjonen mellom det fine med julen og konfliktorienterte menn med makt.

«En dag uten krig» er min klare julefilmfavoritt, som jeg har skrevet i denne spalten før. Det var første verdenskrig, den store krigen som skulle ende alle andre kriger. I realiteten var det nærmest et familieanliggende, der keisere og konger, en tsar og overklassen sendte nærmere 18 millioner mennesker i døden. Julaften 1914 gjorde soldatene sitt eget lille opprør.

Den tyske stjernetenoren Nikolaus (sikkert ikke et tilfeldig navn) fra Berlin-operaen er i filmen fra 2005 basert i skyttergravene ved Flandern.

Han synger «Stille Nacht» for kameratene. Fra franske og skotske skyttergraver besvares det med applaus. Skottene spiller sekkepipe. Etter hvert kommer soldatene fram. De møtes i ingenmannsland, på midten. Bitre fiender utveksler julegaver og håndtrykk.

De viser fram bilder av sine kjære og skåler med hverandre. Og så spiller de fotballkamp.

Filmen er basert på reelle hendelser flere steder langs fronten. Bilder finnes fra de varmende scenene fra fronten for 105 år siden, av vanlige folk som ikke ville kjempe for andre menneskers hat, og som nok helst ville krøpet sammen under et pledd med familiene sine.

Fra min posisjon under pleddet, mens hele familien så Love Actually for n’te gang, fikk jeg endelig dratt mitt uforløste sluttpoeng fra lunsjen i kantinen: Hugh Grant virker faktisk mer tillitvekkende i rollen som statsminister i Love Actually enn han som har jobben på ordentlig. God fredag og godt nytt år!