Ekstremvarsel

Det er væromslag på ytre høyre.

Dersom Yr drev med politiske prognoser og ikke med værmeldinger, kunne denne ukas langtidsvarsel sett omtrent slik ut: En varmfront av klimafornektelse bygger seg opp på ytre høyre og kan fortrenge kaldfronten av innvandringsmotstand. Det er ventet kraftige skybrudd med ukvemsord og konspirasjonsteorier. Vi får ekstrem oppvarming, og det er fare for ordbrannfare i flere utsatte kommentarfelt. Mot natten ventes hard politisk motvind med storm i kastene.

Noe er i ferd med å skje på ytterste høyre fløy. I en fersk rapport for den tyske tenketanken Adelphi undersøker Stella Schaller og Alexander Carius hvordan høyrepopulister i Europa har begynt å bruke klimafornektelse i sin politiske retorikk. Rapporten heter «Convinient truths», og spiller på filmen som bidro til at Al Gore fikk Nobels fredspris i 2007 sammen med FNs klimapanel: «An inconvitnient truth».

Av de 21 høyrepopulistiske partiene som er undersøkt i rapporten, aksepterer bare tre fullt ut funnene i klimavitenskapen. Vårt eget Fremskrittsparti havner i en mellomkategori. De innrømmer at klimaet endrer seg, men hevder at det er usikkert hvorfor dette skjer.

De populistiske hovedargumentene mot en effektiv klimapolitikk faller i fire hovedkategorier: Det er skadelig for veksten i økonomien. Det er sosialt urettferdig. Det skaper naturødeleggelser. Og det er nytteløst, enten fordi endringene ikke påvirkes av menneskelig aktivitet, eller fordi det uansett ikke betyr noe hva et lite land gjør. Argumentasjonen appellerer særlig til mannlige distriktsvelgere over middagshøyden.

På fredag samles igjen tusenvis av ungdom til streik mot klimakatastrofen. Foreløpig er det meldt om demonstrasjoner på 1351 forskjellige steder i 110 land. De protesterer mot en foreldregenerasjon som ikke tar ansvar, og som overlater problemene og en farlig framtid til dem som vokser opp. Hvis ikke noe drastisk skjer, vil verden være fire grader varmere før århundret er omme. Kanskje mer. Da vil Sør-Europa være en ørken, havnivået to meter høyere, alle korallrev døde og hele beltet rundt ekvator ubeboelig.

Aksjonene har effekt. Tøffe klimakrav har fått plass på dagsorden, enten det gjelder en plan for å avvikle fossilindustrien eller å endre skatteregimet for oljeleting. I England har avisen The Guardian vedtatt å endre sitt klimavokabular. Ordet «klimaendringer» er ikke lenger dekkende, og erstattes med «klimakrise» eller «klimasammenbrudd». I stedet for «klimaskeptiker» skal det nå hete «klimafornekter». Dette er en direkte respons på en twittermelding fra Greta Thunberg, den svenske tenåringen som startet klimastreikene: «Det er 2019. Kan vi alle sammen stoppe å si «klimaendringer», og i stedet kalle det hva det er: Klimasammenbrudd, klimakrise, klimanødssituasjon, økologisk sammenbrudd, økologisk krise?», skrev hun 4. mai.

Dette er ikke bare ord. I møte med en populistisk klimafornektelse er det helt nødvendig å være tydelig. Og det er avgjørende å bygge på kunnskap. Alle som har vært utsatt for en klimafornekter, vet hvor utmattende disse diskusjonene er: Klimaendringene er ikke menneskeskapte, CO₂ er ikke farlig, men tvert imot en forutsetning for liv. Dessuten var det kaldt i vinter, og unner du ikke nordmenn en varm sommer?

Tenk om andre politiske samtaler skulle foregå på samme måte. At skattedebatter, hver gang, begynte med påstanden «penger finnes ikke, det er bare noe myndighetene har funnet på». Eller at justispolitikere hevdet at vi ikke har kriminalitet, så det er bortkastede penger å satse på politi, fengselsvesen og domstoler.

Da Carl I. Hagen erklærte seg som klimafornekter (han og meningsfellene foretrekker det totalt misvisende «klimarealist»), for noen år siden, var det fristende å tro at han hadde mistet sin politiske luktesans. Men mye tyder på at han fortsatt har nese for populisme. På Frps landsmøte nylig ble Christian Tybring-Gjedde klappet inn i sentralstyret etter å ha kalt klimapolitikken for «venstresidens avgud», og Hagen høstet jubel og heiarop for sine anti-klima-innlegg.

I innvandringspolitikken har de dominerende sentrum-høyre og sentrum-venstre partiene løpt over på populistenes banehalvdel og prøvd å spille deres spill. Dersom det samme skulle skje i klimapolitikken, vil det gjøre ubotelig skade. «En av de største truslene mot en gjennomføring av Parisavtalen, vil være at partiene i sentrum frir til klimaskeptisk retorikk, og gå fra å være progressive til reaksjonære», skriver Schaller og Carius i rapporten.

I Norge styrer Frp Samferdselsdepartementet, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet. Alle tre er svært viktige klimadepartement. Dersom partiet fortsetter glideflukten inn i klimafornektelsen, bør de få gjøre det alene, uten at andre partier slår følge med dem – og de bør få beskjed om at den veien leder ut av regjeringen.