Einar – enda en historie

På pulten min har jeg to signerte bøker som betyr mye for meg. Jeg håper hederskarene som skrev dem, hadde vært fornøyde om de hadde fått vite hvordan det går med Dagsavisen og vår lille avisfamilie i dag.

I forrige uke hadde vi 830.000 unike brukere innom vår nettside og daglig ble journalistikken vår lest av over 200.000 mennesker. Fortsatt bærer vi med oss arbeiderbevegelsens ideer, men det er lenge siden Arbeiderpartiet eide oss og direkte kunne påvirke journalistikken, og godt er det.

I den ene boka står det med landsfaderens og vår tidligere styreleders penn: «Vennlig hilsen Einar Gerhardsen». I den andre står det en personlig hilsen fra en av mine forgjengere som var ansvarlig redaktør i Rogalands Avis (1971 til 1976) og deretter i Arbeiderbladet (1976 til 1991): «Eirik Lysholm! Lykke til i den fortsatte kampen for tilværelsen. Med vennlig hilsen Per Brunvand».

Gode hilsener fra tidligere styreleder og ansvarlig redaktør.

Gode hilsener fra tidligere styreleder og ansvarlig redaktør.

 

TV-serien «Einar – hele historien» som går på NRK for tida, er fascinerende underholdning. Der hører vi om maktkampene i partiet. Noen av dem involverte også partiets avis og redaktører. Jeg er stolt av å bære videre tradisjonene fra både Gerhardsen og Brunvand, men jeg er jaggu glad for at vår «kamp for tilværelsen» foregår i spaltene og ikke på partikontoret.

Et eksempel jeg ofte tenker på, er den gang Gerhardsen satte Brunvand i en helt umulig situasjon, klemt mellom lojalitet til parti og redaktørplakat og egentlig også mellom de ulike fraksjoner i partiet. Gerhardsen hadde fått nok av Reiulf Steen som partileder i Arbeiderpartiet og bestemte seg for å si dette direkte fra talerstolen under landsmøtet i 1981, men ble så syk at han for første gang siden 1918 ikke kunne delta på Aps landsmøte.

Redaktør Brunvand i den gang Ap-eide Arbeiderbladet, dagens Dagsavisen, ble deretter innkalt til Gerhardsens sykeseng og instruert om å trykke talemanuset. Hensikten med teksten var å få erstattet partilederen med Gro Harlem Brundtland. Brunvand viste til presseetikken og gjorde det klart at slik kritikk ikke kunne trykkes uten å gi Steen mulighet til å svare. «Det var mitt bestemte inntrykk at Gerhardsen hadde lite sans for en slik framgangsmåte og helst ville at intervjuet skulle bringes uten at det var forevist Steen», skriver Brunvand i boka «Mot deadline».

Reiulf Steen reagerte på sin side minst like sterkt overfor budbringeren. Han mente seg utsatt for trusler og press. Før intervjuet rakk å komme på trykk i Arbeiderbladet, gikk Steen selv på talerstolen og trakk seg. Deretter endte historien opp som oppslag i VG, der Arbeiderbladets ansvarlige redaktør ble uthengt som den som hadde truet Steen til å trekke seg. Under sånne forhold unner jeg ingen redaktør å arbeide. God fredag!