Du kan mene hva du vil. Bare du er en objektiv mann over førti.

Jeg har ikke lov til å fortelle om mine erfaringer. Jeg trenger terapi. Jeg er ikke egnet som debattansvarlig. Jeg vil bare ha oppmerksomhet. Det er følelsene mine som styrer meg. Det er en kort oppsummering av kommentarene jeg fikk på Facebook etter at jeg skrev kommentaren «Hvorfor så sint, jenta mi?», som handlet om at kvinner ikke har de samme frihetene som mange menn i samfunnet vårt.

De som kun går til angrep, gjør det fordi de vil at jeg skal holde kjeft. Det er det dessverre mange som går med på. Likestillings- og diskrimineringsombudet gjennomførte en undersøkelse i 2017, hvor de kartla omfanget av hatefulle ytringer hos to mediehus. Undersøkelsen viste at 33 prosent av kvinner lar være å delta i offentlig debatt på grunn av det harde debattklimaet. 76 prosent av de hatefulle ytringene kom fra menn. Sjokkert?

Ett av de saklige svarene jeg fikk, var kronikken til Erik Egeland, som ble publisert i Dagsavisen uka etterpå. Han skriver noe jeg oppfatter at mange er enig med han i: «Følelser tar mer og mer plass i samfunnsdebatten. Det spørs om det er noe som bør applauderes». Egeland mener meningsstoffet går i en retning hvor det i for stor grad handler om «meg og mitt». Dette er, ifølge han og mange andre, private tanker, som hører hjemme et annet sted enn i samfunnsdebatten.

Det har aldri vært enkelt å skrive personlig. Jeg vet, hver eneste gang, at noen mener det er synsing. Og jeg er ikke alene om å bli arrestert for det. Argumentasjonen om at personlige erfaringer er det samme som føleri, dukker ofte opp når kvinner bidrar til å løfte viktig debatter. Det ser man for eksempel i debatten om abort og foreldrepermisjon.

Man setter ord på hvordan man opplever verden og samfunnet vårt, i en veldig relevant kontekst, men blir likevel møtt med det samme sukket. Beklager at vi ikke bruker professorspråk eller referer til franske filosofer når vi skal formidle meningen vår om abortsaken. Hadde du gjort det, hvis du visste hvordan det var å ta abort?

Samtidig opplever jeg at det er langt mindre problematisk de gangene voksne, utdannede menn forteller om sine erfaringer. Til tider kan det virke som de har vetorett på sannheten. Men det er det ingen som har. Vi ser alle på verden ulikt. Derfor er det ikke fullstendig irrelevant hvem vi er. Ingen er helt objektive.

Egeland har rett i at samfunnsdebatten ikke bare kan bestå av blogginnlegg. Å skrive om personlige erfaringer må gjøres på riktig måte: Det skal peke utover din egen opplevelse, og bidra til å si noe om en større kontekst. Det er det veldig mange som får til. Derfor blir det merkelig å skrive at dette ødelegger gode debatter, som han gjør i sitt svar til meg.

De personlige fortellingene har også brakt fram enormt mye viktig, og ikke minst har det kommet fra dem det faktisk gjelder. Det mener jeg har en verdi. Vi kan snakke om foreldrepermisjon så mye vi vil, men blir det ikke absurd om foreldrene, som faktisk har erfart noe om dette, også kommer til orde?

På samme måte sliter jeg med å forstå hvordan jeg skal sette ord på skeivheten jeg mener eksisterer mellom kjønnene, uten å skrive om følelser? Det handler også om følelser. Det handler også om hvordan kvinner og menn oppfatter det. Vi kan ikke løse verdensproblemer utelukkende med grafer, vi må også snakke sammen. Om det fremdeles er mulig.

Tidligere jobbet jeg i Aftenposten Si ;D, debattsidene for ungdom mellom 13–21. En del av det som skrives der, er ungdommers fortellinger og erfaringer om alt fra skole, familie og psykisk helse. Debattforumet på nett strømmer over av menn langt fra målgruppen, som veldig ofte latterliggjør debattantene, som noen ganger er så unge som tretten år. Jeg har veldig stor forståelse for at ungdommene skremmes vekk av det. Og jeg synes det er veldig synd. For debattsidene er nettopp til for at unge skal kunne uttrykke det de mener er viktig. Hvis kredibilitet kun gis til utdannede menn over førti, har vi et problem.

Vi skal ha en variert samfunnsdebatt. Vi skal ikke skrive likt om de samme tingene, og vi skal for guds skyld ikke være enige med hverandre. Men hvor fantastisk hadde det ikke vært om vi kunne hatt en bærekraftig diskusjon om kjønn, i stedet for tredje verdenskrig i kommentarfeltet?

Vi skal ha kronikker om franske filosofer, og vi skal ha kommentarer fra hun som en gang måtte ta abort. Mitt ønske for framtida er at begge parter skal slippe å bli jaget vekk fra samfunnsdebatten, latterliggjort og umyndiggjort. Ikke fordi de skriver personlig, og hvert fall ikke fordi de er kvinner eller menn, voksne eller ungdommer.
Det har aldri vært enkelt å skrive personlig.