Drømmen om Facebook

Kommunene drømmer om å huse Facebook, Google og Microsoft. Men minner mest om ungdom på Instagram som planlegger å leve av å være influensere.

Kalberg, Lista, Ballangen, Nordfjordeid, Mo i Rana, Leikanger, Vennesla, Gromstul, Holtskogen, Romerike, Tydal.

Plotter du stedene inn på et norgeskart ser det ut som noen har skutt med hagle eller kasta dart i blinde.

Ulike landsdeler, ulike kommuner og ulik størrelse.

Men alle har én ting til felles: De har planer om å etablere datalagringssenter hvor de en gang i framtida skal huse serverne som driver internettets supercomputere.

Og det stopper ikke her.

Les også: Astmasyke «Mina» ble hostet på av en som sa han var koronasmittet – politiet henla saken

Disse stedene er bare de elleve første jeg kom til med et kjapt søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiv. De har følge av flere titall andre kommuner med akkurat samme tilsynelatende geniale idé. Ei gammel gruve, et gammelt industriområde, en næringspark eller et jorde i nærheten av store kraftlinjer skal utvikles til serverpark.

Det er noe skremmende synkront over disse planene.

I alle lokalaviser står en blanding av lokalpolitikere, investorer og kraftselskap fram og forteller med stor entusiasme om hvorfor det akkurat her hos dem ligger perfekt til rette for framtidas viktigste infrastruktur.

Overraskende mange skal innen noen få år inneha tittelen som verdens største grønne datasenter, basert på rein norsk vannkraft og finurlig kjøling og/eller gjenvinning av varme. Og alle har det samme trumfkortet. Med strålende øyne kan de fortelle at de har hatt møter med de aller største, Facebook, Microsoft, Amazon eller Google, og disse verdensøkonomiens nye giganter har godblunka i akkurat deres retning.

Kommentar: «Er vi i ferd med å skape ei framtid der de færreste vil orke å jobbe i barnevernet?»

Disse datalagringssentrene står i øyeblikket blant de aller fremste i den uendelig lange køen av ting vi skal leve av etter olja. Gjerne i kombinasjon med en batterifabrikk, som også ser lik ut på tegningene, enten den skal åpnes i Mo i Rana, Vennesla eller Kristiansand. I enden av investeringa lover de lokale initiativtakerne gjerne hundrevis av nye arbeidsplasser i tilknytning til datasenteret.

Det siste er litt overraskende.

Til daglig leder jeg en institusjon som har et lite datalagringssenter som en del av virksomheten. I fjellhallene i Mo i Rana ligger det opp mot tjue petabyte lagra: bøker, film, musikk, kringkasting som til sammen utgjør en stor del av vår felles hukommelse.

Det krever arbeid å fylle serverne med dette innholdet, det krever arbeid å håndtere materialet vi digitaliserer, det krever arbeid å kode og utvikle systemene for sikkerhet og lagring, for ikke å snakke om tjenestene vi bygger på innholdet. Men akkurat å huse selve serverne, er noe av det minst arbeidsintensive vi gjør ved Nasjonalbiblioteket. Hver server skiftes ut hvert fjerde år, ellers går de helst sin blinkende gang uten at noen trenger verken å se på dem eller flytte dem.

Å drive datalagringssentre er ikke toppen av en kunnskapsøkonomi.

Det er nettets grunnstruktur, men det er også en uforedla råvare. Det er ikke arbeidsplasser og investeringer Facebook-Zuckerberg og co. har i tankene når de sender sine folk til møter med norske lokalpolitikere, det er billige råvarer og gratis tilrettelegging.

Akkurat som da industrien blei anlagt langs kysten for hundre år siden, er det vannkrafta som er det egentlige gullet. Men mens industrireisinga la grunnlaget for hele lokalsamfunn, sikra eksport og tusenvis av arbeidsplasser, er det ingenting som tyder på at disse serverparkene vil gjøre det samme.

Riktignok finnes det et idealbilde.

Akkurat som de unge drømmer om å bli Sophie Elise, og kunne leve av å reise, ta bilder og vise fram klær og sminke, drømmer norske kommuner om Luleå i Sverige. Der har Facebook etablert et datalagringssenter som visstnok har satt regionen på verdenskartet og gitt arbeidsplasser og nytt næringsliv.

Problemet med denne drømmen er akkurat som for influenserne in spe.

Like lite som det er plass til titusenvis av Sopie Elise’r på framsida av VG, er det plass til hundrevis av serverparker som alle skal bli den eneste ene. Og når så mange prøver å falby den samme varen, blir det akkurat slik Facebook, Google og de andre vil ha det. Det blir kjøpers marked. Kommunene konkurrer om å gi mest mulig for minst mulig. Det store spørsmålet blir da hva vi ofrer for et lite glimt av Silicon Valley.

På Kalberg i Rogaland vil lokale krefter gi bort over seks tusen dekar av den beste landbruksjorda vi har i landet. Sammen med Lyse kraft og lokalpolitikere vil de altså ofre mer landbruksjord enn det er lov å omregulere i hele landet på ett år. Sjøl om det er god jord og ikke lokasjoner for serverparker som er mangelvaren, både i Norge og verden.

Og så ofrer vi krafta. Det er den Facebook og de andre vil ha.

Den reine, billige og mange steder subsidierte vannkrafta vi har brukt store deler av naturen vår for å produsere. Det er den som falbys landet rundt nå. Ubearbeida, som innsatsvare i en industri som verken skaper arbeidsplasser eller betaler skatt. Og det er ikke Facebook-kontoen vår den kommer til å drive.

Nei, sjansen er vel så stor for at det til sjuende og sist er den mer lugubre og totalt unyttige «miningen» av kryptovaluta supercomputerne i norske datalagringssentre kommer til å drive. Eksemplene er allerede flere på at det er nettopp disse aktørene som flytter inn når planene går fra det visjonære tegnebrettet til virkelighet.

Vi er et land som trenger industri.

Samfunnet vårt er bygd på å forvalte og utnytte norske naturressurser best mulig. Slik vil det være i framtida og. Men det må gjøres klokt. Det som skjer med norsk kraft akkurat nå er ikke klokt. Akkurat som vi under dekke av grønne idealer gir bort norsk natur til vindkraftselskaper, dekker drømmen om Facebook over en like stor gavepakke. Billige åkre til dem som dyrker lekepenger og billig strøm til verdens største industri.

Det er kanskje en drøm for Facebook, men det burde være et mareritt for oss.