Drømmen om en kjedelig politiker

Han var min første statsminister. Noen av mine første minner er nettopp om Nordli, sjefen over alle sjefer i Norge på seint 70-tall. Traust og trygg, lett tungsindig. En sakteflytende hedmarking. En type som i dag ikke hadde kommet seg videre fra første introduksjonsmøte i Stange Arbeiderparti.

På sin vakt tok han Norge inn i oljealderen og kunne se pengene strømme inn i statsbudsjettene. Da Nordli så inn i NRKs kamera første nyttårsdag i 1978 var det som leder for ett av verdens ti rikeste folk. Bak han lå en oppsiktsvekkende reise, om enn ikke fra den store, nasjonale fattigdommen som myten forteller om, men han ledet et land hvis utvikling gjorde ham ydmyk. I møtet med internasjonale nedgangstider og massearbeidsledighet sa han til sitt folk: «Kanskje innebærer det ikke mer enn at vi i 1978 må gi avkall på å kreve en fortsatt vekst i vår materielle velstand». Små ord om moderasjon, realisme og samhold.

Kontrasten mellom denne mannen og politikertypen som nå har kommet i posisjon internasjonalt, kunne ikke vært større. Sommeren har i så måte vært eksepsjonell. Den kontroversielle bajasen Boris Johnson tok denne uka over som britenes statsminister og lovet å gjøre UK til «greatest place on earth». Det klinger av Trump. Boris er et valg som på så mange vis kan før en nasjon på avveie enda lenger ut på viddene. En leder stemplet som klovn og som er definert av utstrakt prinsipiell pragmatisme, opportunisme og populisme. En leder som kan skifte grunnsyn hvis det er taktisk for veien til makt, og som er villig til å gjøre det ekstreme – hard brexit – for å sikre sin egen posisjon. Innsatsen i spillet er det britiske politiske systemet og Storbritannia slik vi kjenner det.

I USA har president Donald Trump i sommer tatt steget ut av rasismens gråsone og satt tonen for den kommende presidentvalgkampen som fullbefaren rasist. I tillegg til å spille et farlig og unødvendig høyt spill i Hormuzstredet. I hans kjølvann ligger et republikansk parti, ribbet for anstendighet og moralsk retning. Valgkampen i verdens mektigste nasjon kan bli en motbydelig affære skulle presidenten fortsette ned den samme veien som han begynte på i Nord-Carolina.

I Israel har Trumps gode venn, ytre høyres Benjamin Netanyahu kunnet feire at han er den jødiske statens lengstsittende statsminister. Nasjonen av og for jødiske flyktninger eskalerer sin kamp mot fattige, desperate palestinere. Med Netanyahu i tet har Israel endret sin nasjonale sjel.

Nede i Italia har visestatsminister, den tidligere ungkommunisten Matteo Salvini, blitt den nye nasjonalistiske kjæledeggen til tross for sommerens sterke korrupsjonsanklager. Machomannen har tatt grep om landet med sin EU- og generelle fremmedfiendtlighet, Putin-samarbeid og homohets. Han vil tillate bordeller, løse opp på våpenlovgivning, men er veldig for tradisjonelle katolske familieverdier.

I Ukraina tok komikeren Volodymyr Zelenskyjs makten i presidentvalget i april, helt uten politisk erfaring. Og etter parlamentsvalget denne uka har han nå gått i forhandlinger med en av landets største rockestjerner om politisk samarbeid. I Ukraina kan dette riktignok være gode omen, men det er likevel et bilde på normløsheten som rir moderne politikk. Og som skaper politiske ledere uten kjerne.

«Storbritannia og Italia er to eksempler på ekstremt uansvarlig og umoden politikk», skriver den amerikanske forfatteren Robert D. Kaplan i en artikkel i Wall Street Journal. Der etterlyser han Dwight D. «Ike» Eisenhower – «Why we need someone like Ike». Altså den konservative amerikanske presidenten som dominerte 1950-tallet, som var de alliertes øverstkommanderende under andre verdenskrig og som demmet opp mot kommunismen og avverget den utslettende atomkrigens skrekk. I åtte år gasset og bremset han verden på vei mot et nytt sett regler for en helt ny verden etter krigen. En ydmyk, disiplinert leder som hadde lært leksa på det mest brutale vis, som kjente verdien av moderasjon og balanse. I Moskva satt Nikita Khrusjtsjov. Også han en mann med bitter erfaring som førte til at fornuften seiret under Cubakrisa. «Vi lever nå i en verden uten hemninger», skriver Kaplan og peker på den enorme distansen mellom Eisenhower og Trumps erfaringsgrunnlag og derfor kompetanse for å være leder for verdens ledende stormakt. Uten nødvendige hemninger. Men det er ikke bare i USA avstanden har blitt stor og lederskapet dårlig på veien fra kjernefysikkens tid til vår cyber-tidsalder, hevder han.

Kaplans analyse dreier seg om vår tids hurtighet og globale nærhet, der trender, mentalitet og også konflikter brennkvikt når ut til og berører alle. Om digital teknologi hvis fart jager opp intensiteten i nyhetssyklusene, som «degenerer politikken og evnen til hukommelse». Den raske, overfladiske digitale kommunikasjonen distribuert via videoklipp og sosiale medier fyrer opp sinne og sterke følelser. «Følgelig mangler den nye generasjonen vestlige politikere grunnleggende karakter». «Sterke følelser er analysens fiende», advarer Kaplan.

Kaplan har deprimerende rett når han hevder at vi i den digitale tidsalderen, som legger til rette for det raske, enkle, ekstreme og følelsesstyrte, trenger modige ledere som søker seg til sentrum. Vi trenger ledere som mestrer tempoets tidsalder slik forrige generasjon balanserte atomvåpentrusselen. Her hjemme sliter Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre dramatisk på målingene. Han er selve innbegrepet av moderat, anstendig, konsensusorientert, analytisk, prinsipiell og balansert. Men ligger an til å gjøre et av partiets svakeste valg noensinne. Er det fordi han er kjedelig? Fordi det er hippere med Rødt enn traust sosialdemokrati. Jeg har stor sympati med Støre, som kjemper en tofrontskrig. Det letteste er å gå til venstre, der svarene er enklere, men løsningene som tilbys kan øke polariseringen. Å holde midten er vanskeligere enn noen gang. Men det er også viktigere enn noen gang. Statsminister Erna Solberg er dratt til høyre av sengepartner Frp. Kanskje har hun også kompromittert partiets sjel i sin søken etter makt.

Politikk er ikke et talk show. Det er ikke et realityshow på TV. Det er blodig alvor. Og det er et virke som bør utføres av kjedelige, kloke menn og kvinner. Sommeren 1945 var det parlamentsvalg i Storbritannia. Krigshelten, seierherren og yndlingen Winston Churchill forventet å vinne komfortabelt. Motstanderen var Arbeiderpartiets Clement Attlee, som Churchill gjennom krigen hadde sittet i regjering med. De hadde stor respekt for hverandre, men Churchill skal ifølge myten ha vitset følgende om Attlee: «En tom drosje stopper utenfor 10 Downing Street. Ut stiger Clemet Attlee». Churchills enorme popularitet og karisma var ikke nok. Britene valgte den kjedelige Attlee. Krigen var over. Det var en ny tid, som krevde en annen type i tet.