Drømmen i Bjørvika

«Jeg får lyst til å lese bøker bare av å være her».

Slik uttrykte et familiemedlem som knapt har tatt i en bok det. Han så lyset få sekunder etter å ha satt beina innenfor dørene på det nye Deichmanske bibliotek i Bjørvika. Selv to måneder etter åpningen er det mange dager fortsatt lange køer utenfor.

Det er ikke rart. Det nye hovedbiblioteket i hovedstaden er rett og slett pur magi i fysisk form.

Les også: Nå har gamle Deichmanske i Oslo funnet en kjøper – sjekk hva det skal brukes til

Dessverre er ikke alle norske biblioteker like fantastiske som det nye praktbygget i hovedstaden. Men magien kan vi finne igjen på alle norske folkebibliotek.

I dag vil det alltid finnes mer kunnskap på Google enn i en bibliotekhylle. Men bibliotekene har ikke utspilt sin rolle likevel. Halvparten av dem som besøker biblioteket i dag låner bøker – resten bruker biblioteket på annet vis. Folkebibliotekene over hele landet har blitt en læringsarena ved å tilby tilgang på og opplæring i teknologi, litteratur på flere språk og veiledning.

Men enda viktigere: De fungerer som en svært viktig sosial møteplass.

«Bibliotekene handler ikke om bøker. Vi er til for mennesker», uttalte nåværende leder for Kulturrådet, Kristin Danielsen, da hun tidligere var sjef for Deichmanske. Bibliotekene er gratis og tilgjengelige for svært mange i de fleste kommuner.

De gir et uforpliktende lavterskeltilbud uten verken religiøs eller politisk agenda – og har derfor en unik posisjon som et demokratisk tilbud.

Det tilbudet trenger vi. Over hele verden øker de økonomiske og sosiale forskjellene, også i Norge. I 2009 gjennomførte «Fordelingsutvalget» en bred og omfattende analyse av dette.

Les også: Koronakrisa er over. Nå venter katastrofen

Den viktigste konklusjonen er at tidlig innsats er nøkkelen til jevn fordeling, og til å sikre alle likere muligheter.

Dette skjer i hovedsak gjennom institusjoner som skole og barnehage. Men de skal allerede løse mange oppgaver. Derfor bør vi også se på hvordan andre institusjoner i samfunnet kan bidra. Kulturutredningen fra 2013 pekte på at «kulturaktiviteter gir arenaer for tilhørighet og sosialt fellesskap». Folkebiblioteket står i en særstilling.

Vi er dessuten blitt et ensomt folk, slik økonomen Noreena Hertz beskriver i sin nye bok «Ensomhetens århundre». Viktigheten av sosiale, fysiske møteplasser også tar mye plass i Robert Putnams mest kjente bok, «Bowling Alone», der han studerer hvordan de sosiale strukturene i det amerikanske samfunnet har forvitret og hva det betyr for den sosiale kapitalen i samfunnet.

Det går en tydelig linje mellom Putnam og Hertz´ bekymringsmelding og bibliotekets muligheter. Det er ikke knapphet på informasjon i dag, men det er knapphet på felles møteplasser der alle får ta del i kunnskapen, og få hjelp til å prioritere hva som er relevant og viktig, og der vi rett og slett kan være sammen med andre mennesker.

Flere steder utøver bibliotekene det brede samfunnsoppdraget allerede.

Dagsavisen Ung: De skrev at jeg som innvandrerjente ikke kan mene noe om politikk

Antall arrangementer ved bibliotekene øker. For eksempel opplever mange ansatte ved norske folkebiblioteker elever i alle aldrer velter inn når skoledagen er slutt – mange fordi aktivitetsskolen eller skolefritidsordningen er for dyr. Tradisjonelt ville kanskje bibliotekene kastet ut bråkete barn og unge som ikke kommer for å låne bøker, men mange velger i dag motsatt strategi: De gir barn og ungdom et tilbud.

Flere norske biblioteker har leksehjelp og malekurs og syverksted, og er tilknyttet ressurspersoner som helsesøster og prester. Gjennom prosjektet BOKÅRAS og Lesefrø samarbeider biblioteker og barnehager i flere kommuner om språkstimulering av de minste. Kampanjen Sommerles skal øke lesegleden hos barn i småskolen. Mange har gratis fortellerstunder, teater eller forfattermøter. Og åpent til langt på kveld.

Bibliotekenes opplæring i og tilgang på digitalt utstyr gir IKT-ferdigheter til dem som ikke har.

Bibliotekene bygger også opp under frivilligheten, som i Bergen, der man sammen med Det felles innvandrerråd i Vestland hver uke arrangerer språkkafé. Man kan tenke seg at også andre oppgaver kan legges til bibliotekene, som studie- og yrkesveiledning og digital borgerservice.

Det er lite uenighet om den viktige demokratiske rollen grasrottilbud som folkebibliotekene har. Det er heller ingen tvil om at de er populære. Besøkstallene går bare en vei: oppover. Likevel har «den kulturelle grunnmuren», som Kulturutredningen kalte det, siden begynnelsen av 2000-tallet blitt nedprioritert i Norge.

Folkebiblioteket er det området som har kommet dårligst ut.

Les også: – Jeg fikk panikkangst. Presset var så stort at det ble uutholdelig (+)

Antallet avdelinger i landets kommuner har falt jevnt, fra 1005 avdelinger i 2000 til 665 i 2019. Bibliotekene får en stadig mindre del av kulturbudsjettene. I Oslo, der forskjellene og fattigdommen er størst, får bibliotekene under landsgjennomsnittet. Heldigvis er Oslo nå velsignet med et flunkende nytt hovedbibliotek. Vi må imidlertid ikke glemme alle de andre filialene rundt omkring i hovedstaden – og ellers i landet.

Alle bør få muligheten til å oppleve magien et besøk på et folkebibliotek kan gi.

Vi må gjøre vårt beste for at den norske drømmen, altså at mulighetene dine ikke skal avhenge av hva bakgrunnen din er, kan bestå. Da må vi bedre utnytte de mulighetene vi har. Bibliotekene er en av dem.