Direktører og engler i hvitt

I dag mangler vi nesten 6.000 av dem. Om 20 år vil vi mangle nærmere 30.000. Sykepleiermangelen er en varslet krise, har Norsk Sykepleierforbund hamret inn gjentatte ganger de siste årene. I går skrev VG om at det nye Oslo universitetssykehus (OUS) vil trenge 300–400 færre sykepleiere hvis de får bygge sykehus på Gaustad og Aker framfor Ullevål. Men ifølge framskrivinger fra Helse Sør-Øst er det behov for 1900 flere i 2035 når de nye byggene trolig er på plass. Derfor bør de ta rekrutteringsproblemene på alvor, mener Sykepleierforbundet. For man vil jo ha nok ansatte på jobb i sykehusene.

Det gjør Helse Sør-Øst og Oslo universitetssykehus helt sikkert. Eller?

Alle er glad i dem som jobber i helse- og omsorgssektoren, virker det som. Sykepleiere og andre som jobber i sykehus eller sykehjem, beskrives gjerne som «engler i hvitt», som mennesker med varme, myke hender, som har gått inn i et yrke som om det var et kall. Da er ikke penger så viktig?

Jo da. Det er så viktig at over 800 sykehusansatte, riktignok ikke alle sykepleierne*, i hele landet nylig streiket for retten til pensjon fra første krone. For at ansatte i deltidsstillinger under 20 prosent i det hele tatt skal få tjene opp pensjon.

Kravet var konkret, tydelig og forståelig, men søndag grep arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) inn med tvungen lønnsnemnd. Det ble varslet om fare for liv og helse, og det gikk dermed som med de aller fleste streiker innen helsesektoren: Streiken ble umulig. Vi kan jo ikke la pasientene lide under at de ansatte kjemper for bedre vilkår. Samvittighetskortet, som så altfor ofte spilles ut mot ansatte i helse- og omsorgssektoren, ble brukt igjen.

LO reagerte sterkt. Arbeidsgiver hadde mulighet til å søke dispensasjon, men brukte den ikke. I stedet lot de streiken pågå til Helsetilsynet slo alarm. Pensjon fra første krone ble avvist av regjeringspartiene da det var oppe i Stortinget. Derfor ble det også oppfattet som at Hauglie grep inn ved første mulighet for å stoppe streiken for et krav regjeringen er imot.

I regjeringserklæringen har de spilt ballen om pensjon fra første krone tilbake til arbeidslivspartene. Et partssammensatt utvalg skal utrede spørsmålet, mens ansatte taper penger for hver dag som går. 5.700 sykehusansatte jobber for lite til å tjene opp pensjon. De som har småstillinger flere steder og reelt sett jobber mye, får ingenting på grunn av 20-prosentregelen.

Pensjon er ikke bare viktig for sykehusansatte, men også for sykehusdirektører. Klassekampen skrev 15. juni at direktørene på sykehusene som var tatt ut i streik, har sikret seg en pensjon på minimum 790.000 kroner årlig. En mildt sagt lukrativ ordning, som er forbeholdt dem som får maks uttelling i den offentlige pensjonsordningen. Altså de som tjener mer enn 1,2 millioner kroner i året.

Bjørn Erikstein, som mandag annonserte at han trekker seg som OUS-direktør etter mistillit fra de ansatte, trenger dermed ikke å bekymre seg. Med sin nye stilling som spesialrådgiver med lønn på 1,7 millioner kroner, er det ingen grunn til å frykte for økonomien.

Det er ikke så rart at ansatte som uttrykte mistillit til Erikstein nå vrir mistillitsspørsmålet mot styreleder i OUS, Gunnar Bowim. De er ikke fornøyde med at sykehusdirektøren som har overhørt deres motstand mot utbygging på Gaustad og Aker, flyttes på og får barbert vekk kun en liten andel av direktørlønna, mens planene de ansatte raser mot skal gjennomføres videre. Hvis vi i tillegg tar med i beregningen at en del av de ansatte akkurat har fått streikekravet sitt parkert, er misnøyen lett å forstå.

Forskjellen mellom direktør og ansatt er så åpenbar at det kan kjennes meningsløst å påpeke den. Men vi kommer ikke unna at pensjonsspørsmålet er blant faktorene som får folk til å skygge unna et liv som sykehusansatt. I tillegg kommer selvsagt stadig økende arbeidsbelastning og lav lønn. Men det er lettere å få folk til å stå i tøffe jobber hvis de opplever at de betyr noe. Hvis de blir hørt.

Når direktører, selv de uten tillit, er sikret en framtid der de på ingen måte må bekymre seg for størrelsen på lommeboka, mens ansatte som krever en anstendig pensjon blir møtt med tvungen lønnsnemnd, er det et signal om hvem som er prioritert.

Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter har gjennom hele streiken holdt fast i sitt argument om at de er låst i pensjonsspørsmålet, fordi staten har samme regler for alle, og Stortinget har vedtatt dem. Det partssammensatte utvalget som skal vurdere løsninger for pensjon fra første krone, skal jobbe fram mot våren 2020, lovet Siv Jensen (Frp) for en måned siden. Målet er at «man kan komme fram til noe før hovedoppgjøret i 2020». Det vil bli svært spennende å se om partene i det hele tatt vil komme fram til noen god løsning. Etter den nevnte streiken virker det rimelig fastlåst.

De politiske partiene som er opptatt av at sykehusene våre skal ha ansatte på jobb, må uansett være klare til å prioritere pensjonen til lavtlønnede som reelt sett mangler streikerett. Hvis det finnes penger til gode direktørpensjoner og høytlønnede «spesialrådgivere» i sykehusene, så finnes det nok penger til sykehusansatte også. Noen må bare synes at det er viktig nok.

* I en tidligere versjon av denne kommentaren var det ikke presisert at streiken omfattet sykehusansatte, men ikke sykepleierne. Dette er nå rettet.