Det vi gjør mot våre aller minste

De foreldreløse barna som hentes hjem fra Syria, trenger beskyttelse. Mot hatefulle nordmenn. Det er ikke til å tro.

Fem barn er hentet ut av al-Hol-leiren i Syria. De er alle norske statsborgere. De er mellom ett og sju år gamle. De er foreldreløse. Leiren de ble funnet i, er et svært farlig sted. Den er bygd for 10.000 mennesker. Nå er det over 80.000 der. Nesten alle er kvinner og barn. Det er mangel på alt: Mat, medisiner, vann og toaletter. Krigsskadde barn får ikke medisinsk hjelp. Det er sult, underernæring og død.

Mandag kveld landet de fem småbarna på norsk jord. Regjeringen og Utenriksdepartementet lyktes i få dem hjem. Faren er drept og moren har forsvunnet. Nå skal barna få hjelp og omsorg av et av verdens beste velferdsapparater.

De aller fleste er glade for dette. De gir regjeringen honnør for den vellykkede operasjonen, som helt sikkert har vært ekstremt vanskelig og komplisert. Barna ble reddet ut av al-Hol i Syria, fraktet over grensen til Erbil i Irak og sendt hjem med et chartret SAS-fly.

Det store flertallet av nordmenn setter pris på at barn blir reddet fra grusomheter. De har også lært av historien og vil ikke at den skammelige behandlingen av krigsbarna skal gjenta seg. De skjønner at man ikke kaller småbarn tyskerunger eller IS-barn. At barn er uskyldige. At de er ofre for krigen. Ikke deltakere i den.

Dessverre finnes unntak. Etter at Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide hadde holdt sin pressekonferanse mandag kveld, og omtrent samtidig som barna landet trygt på den militære delen av Gardermoen flyplass, begynte det å piple fram i kommentarfeltene og på sosiale medier. Det er ikke aktuelt å beskrive eller eksemplifisere disse hatytringene noe nærmere her, av den enkle grunn at det er snakk om fem barn som skal vokse opp og være trygge i landet vårt, sammen med oss.

Det gjorde sterkt inntrykk at statsministeren så innstendig måtte be oss i pressen om ikke å bidra til noe som kunne gjøre at barna blir identifisert. Det er ytterst sjelden at en politisk leder i et demokratisk land forsøker å instruere mediene såpass detaljert. Men Solberg så seg nødt til å presisere at også bilder av barna der ansiktene er sladdet helt ut, ikke er ønskelig. Grunnen til at hun måtte si det sånn, er bekmørk. Den er å finne i de nevnte kommentarfeltene.

Solberg måtte også minne om det helt selvfølgelige: At barna ikke skal dømmes for foreldrenes valg. At dette er barn. Som dine og mine. Den påminnelsen burde vært unødvendig. Men den er ikke det. Tvert imot kan det godt hende at den ikke er tilstrekkelig. Erna Solberg bør be sine Frp-venner i og utenfor regjeringen om å komme med de samme, klare oppfordringene. Det kan da ikke være vanskelig?

Det var riktig å hente ut disse barna først. Men dette er bare starten. Etter at IS-kalifatet har falt, kommer Norge og andre vestlige land til å bli møtt med mange krav om å hente hjem «sine» IS-krigere. De sakene vil, i motsetning til spørsmålet om å hente hjem uskyldige barn, være vanskelige.

Flere, ikke minst talsmenn fra nevnte Frp, mener at det beste er å la de som har sluttet seg til IS steke i sitt eget fett nede i Syria og Irak. De mener norske myndigheter ikke skal løfte en finger for å få dem hjem. Det er en svært lettvint holdning. Den er også ufattelig naiv.

Med tanke på de uhyrlige forbrytelsene IS har gjort seg skyldige i, er det sannsynlig at det kan være mennesker som har begått grove forbrytelser blant de norske IS-krigerne. De har uansett sluttet seg til en terrororganisasjon, og det er i seg selv straffbart. Det er helt avgjørende at de pågripes, dømmes og straffes dersom de blir funnet skyldige.

Kurdistan, området der disse menneskene nå befinner seg, har et ekstremt svakt statsapparat. Det er snakk om et krigsherjet land som har enorme gjenoppbyggingsoppgaver foran seg. Verken politivesen, rettsvesen eller fengselsvesen er i stand til å håndtere det store antallet fremmedkrigere og forbrytere som har kommet ned dit for å herje og drepe. Det er også vanskelig å hevde at det er kurdiske myndigheter, og ikke IS-terroristenes respektive hjemland, som må ta ansvaret for det som jo er våre egne statsborgere.

Velger vi den såkalte «løsningen» som går ut på å snu ryggen til og ikke forholde oss til dette, har vi ingen garanti for at radikaliserte terrorister med flere års kamperfaring flykter fra Levanten og reiser til Vesten, for eksempel Norge, i verste fall under radaren til norske sikkerhetsmyndigheter. Er Frp og de som argumenterer for at norske myndigheter ikke skal bidra til å unngå dette, villige til å ta ansvaret for de potensielle konsekvensene av det? Og om IS-krigerne blir værende – er det riktig å kreve av landene i området at de skal være vertskap for terrorister fra andre land?

Det vil være riktig å ta ansvar for våre egne borgere – og å forstå at det å ta ansvar for uskyldige barn og kriminelle voksne er to veldig forskjellige ting. Norge har lang erfaring, høy kompetanse og velutbygde institusjoner til å håndtere begge deler. Det er snakk om ca 40 barn og 30 voksne. Det klarer vi.