Kommentar

Det store tilbakeslaget

Dette er ikke nye ideer, Erna Solberg. Dette er ikke bedre løsninger.

30. mai 1978 vedtok Stortinget – med én stemmes overvekt – at det skulle innføres selvbestemt abort i Norge. Loven slår fast noe som burde være selvfølgelig, men som dessverre ikke er det: En kvinne bestemmer selv over sin egen kropp. Det er ikke opp til myndighetene eller andre å avgjøre hva som skal skje med den.

Helt siden den ble vedtatt, har abortloven blitt motarbeidet. Selv om den folkelige oppslutningen har vært bred og konstant, har mindre grupper alltid forsøkt å innskrenke eller uthule den. KrF har stilt seg i front. Det skulle ta 41 år og 14 dager før de lyktes. Natt til fredag, mens de fleste lå og sov, vedtok Stortinget for første gang å stramme inn adgangen til selvbestemt abort. Heretter må kvinner som ønsker å redusere antallet fostre, møte i nemnd. De får ikke bestemme selv.

Det er fort gjort å se på Stortingets vedtak som en bagatell. Det gjelder jo så få kvinner, ikke sant? Og loven må vel følge etter når teknologien åpner for nye muligheter? Jeg var blant dem som i fjor høst tenkte at dette ikke var så farlig, først og fremst i lettelse over at lovens paragraf 2C ble reddet. Det var tross alt positivt at KrF «bare» fikk gjennomslag for forbud mot selvbestemt fosterreduksjon. Det tenker jeg ikke lenger.

Tvert imot er det at lovendringen gjelder så få, ekstra provoserende. Årlig er det snakk om et par håndfuller kvinner. Av grunner vi andre ikke kjenner til og ikke har noen som helst rett til å sette oss til doms over, ser de seg nødt til å redusere antallet fostre de bærer på fra to, tre eller flere – til ett. Nå er disse kvinnene – helt ufortjent – blitt pekt ut av regjeringen som de fremste representantene for det såkalte «sorteringssamfunnet». De skal stigmatiseres slik at KrF kan innkassere en seier i kampen for «mer menneskeverd», og for at Erna Solberg kan fortsette som statsminister. Det er fælt å se hvordan landets regjering dytter et lite antall kvinner i en vanskelig situasjon utfor kanten på denne måten. Det er så langt unna politisk lederskap som det er mulig å komme. Derfor er det ekstra viktig at alle vi andre viser solidaritet: Det som gjøres mot disse kvinnene, blir gjort mot oss alle. Det kunne vært meg. Det kunne vært deg.

Lovendringen er ikke en teoretisk øvelse. Den er ikke et tøft etisk dilemma for politikere som tvinges til å stemme mot sin egen overbevisning. Det er ikke dem det er synd på. De stemmer heller ikke mot overbevisningen sin. De er overbevist så det holder. Om at makt er viktigere enn å holde ord.

Stortingets vedtak betyr at helt ekte mennesker, i en helt ekte virkelighet, ikke får lov til å bestemme selv om de skal redusere antallet fostre. De må spørre om lov. De må vente på svar. De må ta sjansen på å få et nei. De må forberede seg på at de blir møtt med et «klarer du en, så klarer du to». Eller tre. Mest sannsynlig vil mange la være å ta den sjansen. De som vet at det å «klare to» ikke er det samme som å «klare en», de som vet hvilken risiko et flerlingsvangerskap kan bety eller som er i en situasjon der det ikke er et alternativ for dem og deres familie, vil trolig være føre var og avbryte svangerskapet for begge fostrene.

Under debatten før Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, KrF og nesten alle Senterpartiets representanter stemte for angrepet på abortloven torsdag kveld, var salen så å si kjemisk renset for representanter fra regjeringspartiene. Fra regjeringen stilte bare helseminister Bent Høie. Verken KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad eller hans nestleder og våpendrager Olaug Bollestad var der for å feire sin historiske seier. De fleste av representantene fra Høyre, Venstre og Frp som hadde garantert at svekkelse av abortloven ikke kom på tale, var der heller ikke.

Abortrettighetene er under press i en rekke land. Vi blir minnet om at kvinners rettigheter aldri er vunnet en gang for alle. De må kjempes for igjen og igjen. Paven har sammenlignet abort med nazistenes etniske rensing. I Polen er et totalforbud mot abort foreslått. I USA har Alabamas guvernør undertegnet en lov som forbyr abort, også ved voldtekt og incest. I Argentina ble en 11 år gammel jente nektet abort etter en voldtekt. Etter fem måneder orket ikke den lille kroppen mer. Hun måtte få hastekeisersnitt for å redde livet.

Norge er heldigvis langt unna et slikt mørke. Men vi sender feil signal. Vi kunne vist vei og stått fast på det vi har oppnådd. I stedet svekker regjeringen abortloven etter en skinnprosess, og med tvilsomme begrunnelser.

KrF ville egentlig fjerne paragraf 2C og nekte all abort dersom fostret er alvorlig sykt. Tidligere har de kjempet for reservasjonsrett for fastleger. Så sent som i forrige uke gjentok partiet grunnlovsforslaget de har fremmet jevnlig de to siste tiårene, om at «enhver har rett til legemlig integritet fra unnfangelse til naturlig død.» Forslaget hadde detronisert abortloven dersom det skulle bli vedtatt.

De andre regjeringspartiene sier de er en garantist for at KrF ikke vinner flere abortkamper. Men det sa de før torsdagen, også. Den naturlige reaksjonen på dette er ikke å regne med at de holder ord neste gang, men å gå inn for en ny endring av abortloven. Nemndene bør avvikles.

Dette kan ikke ende som et tilbakeslag for kvinner. Det må ende som et tilbakeslag for dem som er mot kvinners selvbestemmelse.

Mer fra Dagsavisen