Det store pensjonsranet

Mens besteforeldrene gjør opprør, så må barnebarna deres forberede seg på å jobbe mer.

Da mormor ble født i 1926 var forventet levealder for kvinner i Norge rundt 63 år. Da hun døde i sommer var hun 93. Det er ikke bare gode gener som holdt henne kvikk og rask langt opp i åttiårene. De sier at det tar en landsby for å oppdra et barn. Men det tar et samfunn å ta vare på våre eldre.

Arven etter mormor er selvsagt mye mer enn de materielle verdiene hun etterlater seg.

Les også: Munnbind: – Det er veldig trist at anbefalingene ikke følges

Men det var som pensjonist hun sparte så mye at hun faktisk fikk formuesskatt, til tross for underregulering av pensjonen og tap av kjøpekraft de siste årene.

Hadde hun nevnt det, så hadde jeg nok påpekt at det ville være urettferdig om pensjonistene som eneste gruppe i Norge ikke skulle bli berørt av at 50.000 arbeidsplasser forsvant på kort tid da oljeprisen sank som en stein for noen år siden og folk mista jobbene sine.

Jeg tror hun ville være enig i at når ti prosent av norske arbeidstakere har blitt permitterte eller mista jobbene som følge av korona, så er eldre som sitter med nedbetalte boliger og trygg, om enn underregulert, inntekt, faktisk mer heldig stilt enn de fleste.

Mormor har vært med på en nasjonal klassereise, der hun som tidligere tjenestepike ender opp med formuesskatt til tross for at hun var i lavtlønnsyrker hele livet.

Hun startet som tjenestepike i nord, men flyttet sørover for å få arbeid etter krigen.

Les også: «Det er en blind og feig måte å drive politikk på»

Hun hadde rukket å jobbe som stuepike og servitør i over tjue år da Folketrygdloven ble vedtatt i 1967. Men i 2004, da mormor hadde vært pensjonert i fjorten år, skrev professor Ole Gjems-Onstad at Folketrygden var Norges uforsvarligste pyramidespill. I likhet med de fleste, fikk mormor mer i pensjon enn hun hadde betalt inn selv.

Gjems-Onstad kalte systemet en gigantisk regning til framtida. Han skrev faktisk at fremtidige generasjoner ville spørre om galskapen i dette: «Den generasjonen som levde i Norge på et tidspunkt da landet hadde svimlende inntekter skal løpe fra regningen og overlate den til oss? Inntekter – skapt ved å tømme ut naturressurser og selge arvesølvet!»

Så kom pensjonsreformen, som bidro til at pensjon ble levealdersjustert.

Når vi lever lenger, må pengene strekkes lenger. Bærekraften ble også bedret gjennom en underregulering som gjør at pensjonister årlig får oppjustert pensjonsutbetalingene i henhold til lønnsveksten, men deretter redusert med 0,75 prosent slik at det alltid skal lønne seg å velge å stå i arbeid.

Det er jo rimelig at arbeidstakerne som finansierer pensjonene, faktisk får litt mer av lønnsveksten enn de som har trådt ut av arbeidslivet.

Olja har selvsagt hjulpet. Statens pensjonsfond utland forvalter store summer, men sikrer bare litt av framtidas pensjoner. I tillegg finansierer direkte inntekter av det svarte gullet dagens velferd og pensjoner på statsbudsjettet. Det kommer med en kostnad.

De unge må leve med klimaendringene vår velstand har skapt.

I tillegg må de både jobbe mer og stå lenger i arbeid enn sine besteforeldre, og antakeligvis i tillegg spare mer selv, for å få samme pensjonsytelser i dag. Beregninger viser at pensjonistenes barnebarn faktisk må jobbe frem til de fyller 76 år, dersom de skal få omtrent det samme som sine besteforeldre.

Eller. Det var tallene før koronapandemien. FNs generalsekretær António Guterres har advart om at verden nå står overfor den mest utfordrende globale krisen siden andre verdenskrig.

Pandemien vil forårsake en resesjon som ikke har noen paralleller i tidligere historie, advarte han.

Portrett: Det var en grunn til at vi hadde skjult nummer, for å si det sånn (+)

Pensjonistenes barn og barnebarn skal altså ikke bare omstille Norge fra en oljebasert økonomi som har vært et frikort for politiske prioriteringer, til et bærekraftig, fornybart samfunn. Vi skal også løfte Norge gjennom en dødelig pandemi som kan føre til en global resesjon som ikke har noen paralleller.

Mens noen mister sitt livsverk og andre sine arbeidsplasser, gjør dagens pensjonister seg klare til kamp. Koronakrisen har ført til at pensjonistene merker smerten av underreguleringen, som i år vil gi en reallønnsnedgang. På rundt 0,15 prosent. Pensjonsran, kaller de det.

Mormor levde altså tretti år som pensjonist og lenger enn sin forventede levealder.

Hun fikk underregulert pensjon, og tapte kjøpekraft de siste fem årene. Men samfunnet stilte også opp med livsforlengende medisinsk behandling, sykehusinnleggelser, tekniske hjelpemidler, hjemmehjelp og etter hvert sykehjem.

Mormor ville vært opprørt av at hennes ett år gamle oldebarn ikke kommer til å oppleve den velstandsveksten og tryggheten hun selv har hatt. For landsbyen som skal oppdra han er i ferd med å bli fattigere. Og selv om pensjoner ikke lenger er et pyramidespill, så sendes regningen til de yngre. 

Tunge krefter av fagforeninger og politiske partier er allerede i gang for å sørge for at de som sitter i nedbetalte boliger og har trygg inntekt resten av livet, skal få nyte tretti år som pensjonister utenfor arbeidslivet uten å merke konsekvensene ved massearbeidsledighet og permitteringer.

Mens besteforeldrene gjør opprør, så må barnebarna deres forberede seg på å jobbe mer, stå lenger i arbeid og rydde planeten de arver. Hvem er det egentlig som raner hvem?