Det ordner seg! Eller?

I helgen la en kompis av meg ut en tekst på Instagram.

«Til alle mine venner som: Drar på hytta. Samler seg for å «henge». Fester «hygienisk». Har «karantene-filmkveld» Jeg og alle andre her inne på Instagram ser dere. Slutt!»

Jeg er oppvokst i en tid så å si uten kriser. Sett bort ifra en julidag i 2011, har verden min aldri blitt velta.

Alt har alltid ordnet seg – den eneste gangen jeg må tenke omtrent, er når strømmen går i leiligheten, og jeg må traske bort til sikringsskapet i gangen, lettere irritert fordi fiskekakene mine har slutta å frese i panna, og trekke opp bryteren. Så kommer lyset strømmende tilbake, jeg får spist fiskekakene mine, og alt er fint.

Ekspertens råd etter brutalt fall i aksjemarkedet: Dette ville de gjort med 100.000 kroner nå (+)

Det finnes alltid noen å ringe som kan hjelpe meg. Ikke fordi jeg ikke klarer det jeg trenger hjelp til selv, men fordi jeg alltid har hatt det så trygt og godt at jeg ikke vet om noe annet enn dette: Det fikser seg. Av seg selv, ofte.

Det har alltid vært en bryter. Men nå har vi ingen som bare kan gi oss en rask løsning. Vi må bidra. Vi må holde oss inne, stort sett, for å unngå spredning av koronaviruset. 

Med en svipptur innom sosiale medier, kan du se at noen unge folk ikke følger rådene til helsemyndighetene. De drar på fest, hjem til hverandre, klemmer og herjer. Til og med mennesker i karantene har dratt på treningssenter og i skibakken.

Ikke fordi de ønsker å spre smitte, og eventuelt føre til noens alvorlige sykdom eller død. Men det virker som holdningen om at «det ordner seg» er det eneste vi kjenner til.

Med den tryggheten, kommer også friheten, som vi knytter oss så sterkt til. Ingen skal få ta fra oss den. «Vil jeg på hytta til pappa, så skal jeg faen meg det!»

Les også: Lege: Er du snufsete eller forkjølet, kan du gå ut ifra at det er korona

Tidligere forrige uke, skjønte jeg ikke alvoret. Før pressekonferansen til Erna, dro jeg på teater og spilte forestilling, hang med venner og satt på jobb. Hvis jeg ble smitta, var det jo ikke noe farlig.

Det var tross alt veldig slitsomt for meg å ikke kunne være sosial.

Det tok en brå vending, når realiteten sank inn, og jeg skjønte at jeg er ansvarlig for andre menneskers liv. Mennesker som ikke er like trygge som meg, hvis de blir syke.

Les også: «Politiske kjepphester er satt på stallen. Dettte lover godt»

Det er fint å se at en stor majoritet har gått sammen om å gjøre det vi kan for å stoppe smitten. Et solidaritetsprosjekt, som myndighetene har gjentatt. Unge som gamle er med på dette.

Men til dem som ikke har orket å ta alvoret inn over seg, er det på høy tid. Som en post som har gått viralt sier: Generasjonen før oss ble bedt om å gå i krigen. Du er bedt om å holde deg på soafen.

Dette klarer vi. Det må vi bare. Vi kan ikke gå rundt og tenke at dette ordner seg, uten vår innsats.

Samleside: Alt du trenger å vite om korona