Kommentar

Det norske sunnhetstegnet

– Vi skal knuse disse jævla sosialistene, brølte Siv Jensen ut over landsmøtesalen til Fremskrittspartiet i våres. Det gikk bare sånn passe.

Norge er blitt omtalt som annerledeslandet. Der de politiske tyngdekreftene virker annerledes. Der ørnen Arbeiderpartiet har kunnet sveve til tross for brune kastevinder fra Europa. Den er nå på vei inn for landing. Kommunevalget i forrige uke tyder på at Arbeiderpartiets særstilling er under press. Oppdriften er borte. Jonas Gahr Støres lag bygde landet. Men man får ikke uttelling for lang og tro tjeneste i valg.

Arbeiderbevegelsen har skapt rikdom og muligheter for alle, men den evige oppturen har også skapt enorme krav. «Stigende forventningers misnøye», kunne vært tittelen på en bok om sosialdemokratiets fall. Takknemlighet er ikke politisk kapital å regne med.

Les også: Lan Marie Berg kunne vært større i seiersøyeblikket 

Venstres leder Trine Skei Grande sa valgnatta og til Politisk kvarter på NRK forleden at hun nå fryktet de mørke kreftene som feide inn over oss i det norske lokalvalget. Krefter hun sier «ødelegger land i Europa». De mørke kreftene i Rødt, som hun kaller kommunister, og i Senterpartiet, som hun går langt i å kalle proteksjonister og nasjonalister. Skei Grande ser polarisering og nasjonalisme på høylys dag, og sier hun er skremt. Det siste er et direkte sitat. Skremt.

Sånn snakker man når man sitter dårlig i det i en regjering som fikk 36 prosent av stemmene, og som har en blodrød rekke som strekker seg over ett år med meningsmåler på nedtur. Da må man peke på «krefter», mørke krefter. Så tvil og uro.

Jeg vil snu på det, og kalle det gode krefter. For kanskje er Norge likevel annerledeslandet. Når det store, samlende sosialdemokratiet har krakelert på kontinentet, har velgerne hatt en tendens til å gå til høyre, til nye og uttalt nasjonalistiske populistpartier. Til religiøs konservatisme, fremmedfiendtlighet og stygg patriotisme.

Les også: Nesten ingen i Ap vil snakke om elefanten i rommet

I Norge har velgerne sagt ja til mer sosialisme gjennom en doblet oppslutning rundt Rødt, fra forrige kommunevalg. De har sagt ja til SV, som gikk 50 prosent fram fra 2015 til 2019. Til sammen har de to tydeligste venstrepartiene nå en samlet støtte på over 10 prosent. Ja til flere fellesskapsløsninger, like muligheter for alle, bedre fordeling og mindre egoisme, på demokratisk grunnlag. Selv om valget ikke var noe grønt skred, har norske velgere også definitivt sagt ja til en grønnere politikk gjennom stor støtte i byene til Miljøpartiet De Grønne. En mer utålmodig grønn politikk er det helt sikkert at vi trenger. Det er et objektivt faktum.

Den konservative svenske tenketanken Timbro står bak TAP, Timbro Authoritan Populism Index, og har data på oppslutningen rundt populistpartier tilbake til 1980.

Statistikken viser at det er mye å la seg skremme over i europeisk politikk. Mer enn hver fjerde velger i Europa (26,8 prosent) stemte ved forrige nasjonale valg på et autoritært, populistisk parti. Høyrepopulistene er på frammarsj, og vokser nå raskere enn noen gang før. De har økt sin støtte med 33 prosent de siste fire årene, skriver tenketanken. Venstresidepopulistene derimot har stagnert og er godt under halvparten så mange som dem i den andre enden av skalaen.

Og kraftigst er høyreframgangen i de største landene. Nylig var det delstatsvalg i Tyskland. Øst i landet fikk ytre-høyrepartiet Alternativ for Tyskland 27,5 prosent av stemmene i Sachsen og 23,5 i Brandenburg. I Sverige viser gjennomsnittet av de siste åtte ukenes meningsmålinger at Sverigedemokraterna har økt sin popularitet siden valget i fjor og ligger nå på 20,6 prosent. Et brexit i limbo, en Salvini i Italia på defensiven og en Nasjonal Front i Frankrike i stabilt sideleie, bør ikke lure noen. Det ytterliggående høyre spiller på frykt og usikkerhet. Framtida vil gi rikelig anledning til å spille videre på disse tonene.

Derfor bør ikke en rødere og grønnere tendens i Norge skremme noen. Jeg vil heller kalle det et sunnhetstegn. Hva forfekter Rødt? Kommunisme Moskva-style? Selvsagt ikke. De står i realiteten for en midt-i-veien sosialdemokratisk politikk à la 1970-tallet. Slutt å karikere sosialismen. Du vet bedre, Trine Skei Grande.

Les også: Radikal og vinglete tåkefyrsteprofitør

Senterpartiet hun advarer mot, er et forutsigbart sentrum-venstreparti som sakte, men sikkert har økt sin tillit hos befolkningen. Skei Grande snakker om EØS-skepsis nærmest som en dødssynd, som nasjonalisme, men lukker øynene for sin egen vingling i forholdet til Europa. Sp har vært helt konsekvente på EU. At de er mot unionen i sør, kan knapt kalles en trend. Og heller ikke at norske velgere er det.

I motsetning til Skei Grandes Venstre, som tradisjonelt har vært mot EU. Men som nå er flammende for, og hvis man ikke er det, er man altså en fare. Hun mener altså at sosialister for alltid skal være forbundet med kommunistenes overgrep, men selv kan hun snu helt rundt på sine kjernestandpunkter.

Senterpartiet har lenge vært tydelige og troverdige på sin blokktilhørighet. Mens Venstres bevisste dobbeltkommunikasjon førte dem famlende inn i regjering med det nærmeste dette landet har et populistisk høyreparti. Hvis det er noe som minner om de kreftene Skei Grande advarer mot, er det hennes egen regjeringspartner.

Det henger ikke på greip, for å si det på Senterparti-vis.

Mer fra Dagsavisen