Det lukkede styreroms mysterium

Hva er lang og tro tjeneste egentlig verdt? Sånn cirka 130 millioner for noen.

Ut med en Eldar Sætre på gullpensjon, og inn med en intern kandidat, mens Norsk Industris Stein Lier-Hansens ord om nulloppgjør gjaller i en krisetid for landet.

Man skulle vel da tro at styret i Equinor kjente sin besøkelsestid og benytta muligheten til å vise at styringssignalene om topplederlønningene i det statlige Norge, ble tatt på alvor?

Noen få måneder etter at felleseiet Equinor ble avkledd i full offentlighet for sin hodeløse offensiv inn i det amerikanske oljemarkedet, meldte konsernsjef Eldar Sætre at det i november er slutt.

Tilfeldig? Kanskje.

Les også: – Equinor skal være ledende i det grønne skifte

Stavanger Aftenblad, som naturlig nok følger selskapet tett, kaller avgangen «den minst dramatiske i selskapets historie». En avholdt leder og lojal medarbeider takker for seg og med gode skussmål etter å ha manøvrert stødig under oljeprisfall og overgang fra reine ord for pengene-navnet Statoil til det noe mer kryptiske Equinor.

Synet av Sætres rygg minner oss likevel på en bedriftskultur som på mange vis har vært vanvittig.

Den forrige konsernsjefen Helge Lund fikk mye av pepperen når USA-skandalen ble avslørt av Dagens Næringsliv i våres, men Sætre var absolutt delaktig i strategien som finansdirektør. Det var på hans vakt at 200 milliarder kroner ble blåst på oppkjøp og cowboykultur.

Sætre har sittet i selskapets konsernledelse siden 2004. Og var del av et regime som langt på vei gjorde som det ville i skyggen av milliardene som ble pumpet inn i statskassa. Sætres pensjonsavtale på 130 millioner kroner er et uttrykk for dette.

Førsteinntrykk er viktig, men det heter at det er det siste du gjør som folk husker.

Les også: Oljestatsråden kritiserer Equinor for lite åpenhet om de store tapene og problemene i USA

Mange vil derfor huske nettopp Sætres pensjonsavtale som han tar med seg ut, som Dagens Næringsliv gjorde et enkelt, journalistisk poeng av denne uka. De sjekka årsrapporten. Og der sto det svart på hvitt hva Sætre hadde i utestående pensjon. Nær 15 millioner er verdien på den lukkede ytelsesordningen han er del av.

15 millioner dollar, altså. Det er om lag 130 millioner kroner. Han har vært uvanlig god til å spare til alderdommen, må man kunne si.

Sætre har jobbet i Statoil og Equinor hele sitt voksne liv. 40 år har han gitt til selskapet. Men selskapet har ytt litt tilbake også. For hvert år han har jobbet har han tjent opp 3,25 millioner kroner i pensjon.

Eller nesten 9000 kroner hver eneste dag. 365 dager i året. I 40 år.

I tillegg til lønna, altså. Det vil si, lønn, bonus, aksjer, pensjon og andre ytelser sauses gjerne sammen når det skal rapporteres, og blir på dette nivået i næringslivet omtalt som «kompensasjonspakke».

130 millioner er selvsagt helt lovlig og etter avtaler med sikkert mange ulike regimer i Statoil/Equinor gjennom tiår for Sætre. Alt er godkjent, rapportert og i skjønneste orden. Formalitetene er på plass. Men med visshet om at gjennomsnittsinntekten for folk over 67 år, altså pensjonister, i dette landet er et sted mellom 350.000 og 400.000, er det likevel en smule provoserende.

For hvor er logikken i at noen skal ha en sånn pensjon?

Les også: Equinor-sjef Eldar Sætre tjente 15,3 millioner kroner i fjor

Sætre hører til generasjonen som har såkalt «gullpensjon», en ytelsesbasert pensjon, en modell som man i dag har gått bort fra. Det viste seg å være altfor dyrt for bedriftene. Selv i milliardsvimete Equinor er dette nå endret, og den nye sjefen har en mye «dårligere» pensjonsavtale.

Han får «bare» pensjon på rundt 12G, altså tolv ganger folketrygdens grunnbeløp, eller rundt 1,2 millioner kroner årlig innbetaling. Dette er i tråd med Folketrygdens regler og statens klare anbefaling til sine selskaper.

Gullpensjonen blåste opp nivået på lederlønningene.

Og når man begynte å offentliggjøre både lønn og pensjon for lederne, ble pakka ubehagelig voldsom for staten. Det kom et tak på pensjon. Da skulle man som lekmann tro at når en ny generasjon kommer inn og ikke skal ha denne utrolig gunstige pensjonsordningen, må også lønnsnivået gå ned.

At «kompensasjonspakka» blir mindre, og at Equinors foresatte sånn sett kommer den massive offentlige kritikken av lønnsnivået i de statlig eide selskapene – fra både LO og Riksrevisjonen – i møte.

Nei, det bakes på med andre ordninger.

Les også: Revisorer advarte om at Equinor-struktur kunne gi inntrykk av spekulativ skatteplanlegging

Fordi staten er så firkanta og står på sitt om lusne 12G, har nysjefen Anders Opedal utrolig nok fått kompensasjon for pensjonsbortfallet. Slik har styret i Equinor elegant kommet seg rundt dette pensjonsranet.

E24 meldte at Opedal på et godt år med full bonus vil tjene 18,5 millioner kroner, men hvis han ikke lykkes, vil «pakka» være på 11 millioner kroner. I et «normalår» vil han få noe høyere «kompensasjon» enn Sætre, som i 2019 tjente 15,3 millioner kroner.

Det er dyrt å rekruttere, heter det. Og når næringslivet får kritikk for lønnsnivået, pareres det ofte med at det koster å konkurrere om de beste.

Men burde ikke da interne opprykk, slik Equinor nå har valgt å gjøre to ganger på rad, virke tilsvarende hemmende på lønnsveksten? Helge Lund tjente eller ble «kompensert med» 13,8 millioner i sitt siste hele år i selskapet. Opedal kan nå 18,5. Det kan bety at topplederlønna har steget med 34 prosent.

Hadde Opedal etter 23 år i selskapet takket nei til toppjobben hvis kompensasjonen bare hadde vært en dobling av de 4,7 millionene han hadde fra før?

Equinor er landets desidert viktigste selskap. Staten sier i sin eierskapsinstruks at betingelsene skal være «konkurransedyktig, men ikke lønnsledende». Ansettelsen av Opedal var en gyllen anledning for staten og styret i Equinor til å ta kritikken på alvor og aktivt lede an i en mer sober retning. Sjansen virker forspilt, selv når muligheten var som størst. Styrerommet har sin egen logikk.