Kommentar

Det fordømte barnevernet

Jeg vet ikke så mye om barnevernet. Men jeg vet at jeg ville tenkt meg om mange ganger før jeg sa ja til å jobbe der.

Denne uka brakte Aftenposten den siste av en lang serie av mediesaker som på en eller annen måte handler om barnevernet i Norge. Artikkelen beskriver livet til to menn som har hatt en oppvekst langt utafor det de aller fleste vil regne som akseptabelt, og som nå vil gå til søksmål mot de to kommunene de er vokst opp i.

Dette er i seg sjøl ikke en nyhet.

Det er som nevnt en tilsynelatende uendelig strøm av lignende oppvekster for norske aviser å skrive om.

Men mens de fleste sakene handler om at barnevernet har gjort for mye, eller at overgrep og ulykker har skjedd mens ungene og ungdommene har vært i barnevernets varetekt, handla den denne gangen om at barnevernet har gjort for lite.

Les også: Ola sa opp jobben i barnevernet i protest. Nå fyrer han løs mot kutt (+)

De to brødrene Aftenposten skriver om vil ha erstatning av staten fordi barnevernet ikke greip inn og tok dem bort fra foreldrene. Om brødrene skulle vinne fram i retten, vil det gjøre arbeidet til allerede pressa barnevernsarbeidere rundt om i Norge enda vanskeligere.

Dette er på langt nær de første rettssakene knytta til barnevernet i Norge. De siste åra har det vært en rekke saker, særlig knytta til foreldre med bakgrunn fra land i Øst-Europa, hvor barnevernet anklages for å ha stjålet barn fra foreldrene.

Det har vært noe så sjeldent som demonstrasjoner over hele verden mot norske ambassader.

I en del av sakene har også saksøker vunnet fram i internasjonale rettsinstanser. I disse sakene dømmes Norge for å ha for lav terskel for å gripe inn, og for å holde barna borte fra de biologiske foreldrene.

I en lang rekke andre saker i media de siste åra, like hjerteskjærende som den om de to brødrene, er det ikke mangelen på inngripen eller kidnapping som er anklager mot barnevernet, men livet barna har fått mens de skulle ha vært under myndighetenes beskyttelse. I institusjoner eller ikke-fungerende fosterhjem.

Dette er saker det ofte er lagt ned mye arbeid i, de høster journalistiske priser, de leses av mange og de vekker oppsikt i kommunene som er ansvarlige for barnevernet.

I Samnanger kommune utafor Bergen førte en rekke avsløringer knytta til gamle barnevernssaker i 2016 til at kommunen la ned sitt eget barnevern og i stedet begynte å kjøpe sine barnevernstjenester fra Bergen kommune.

I sommer har kommunestyret i Samnanger gått enda et skritt lenger. De varsler at de vil vurdere å gå til søksmål mot sin egen tidligere barnevernssjef. De vil altså holde vedkommende personlig ansvarlig for de feila som blei gjort da vedkommende leda en kommunal virksomhet.

Jeg vet ikke så mye om barnevernet.

Les også: Katten Kaffe ble torturert i Oslo. Derfor gjør noen folk grufulle ting mot dyr (+)

Heldigvis har jeg aldri vært i en situasjon hvor jeg har måttet ha nærkontakt med dem, verken som barn eller forelder. Jeg kjenner noen som har vært det, og som er både takknemlige og fornøyde med den hjelpen de fikk, men som alle slike historier, også de som får mye stor medieoppmerksomhet, er dette anekdotisk og ikke egna til å si noe om helheten i den innsatsen som gjøres av barnevernsarbeidere over hele landet.

Men, sjøl om jeg ikke kjenner dette fra innsida, er det vi får høre fra utsida nok til at jeg er alvorlig bekymra. Ikke først og fremst for feila barnevernet helt sikkert gjør, men for om vi klarer å ha et barnevern i framtida.

Barnevernssakene er godt mediestoff.

De er personlige, de er hjerteskjærende og de bærer preg av den lille svakes kamp mot det store offentlige maktapparatet. Men tar mediene og vi som lesere inn over oss at de som jobber for oss, i dette maktapparatet, ikke kan eller skal snakke i slike saker? Vi pålegger dem taushetsplikt, med rette, men dermed får vi heller aldri høre deres versjon av det arbeidet de gjør på våre vegne.

Og tar vi inn over oss hva som blir konsekvensen om brødrene Aftenposten skriver om vinner fram?

Om en kommune kan saksøkes for å ikke ha grepet inn i en familie, for ikke å ha visst nok, blir ikke da barnevernet i realiteten ansvarlige for alt som skjer i alle norske familier, i alle oppvekster landet rundt?

Det ser ut som norske barnevernsansatte og kommunale ledere er i en ekstremt vanskelig situasjon. På engelsk kalles det «Damned if you do, damned if you don’t». De kan ikke gjøre noe riktig.

Griper de inn, er det feil, griper de ikke inn er det også feil. Begge deler kan føre til erstatningssøksmål.

Les også: «Dagens barnevern kombinerer hjelp og tvang»

Mange kommuner privatiserer deler av barnevernet, dels for å spare penger, dels for å ha noen å skylde på i saker som dette. Men med Samnanger kommunes varsla rettssak, går man enda et skritt lenger. Kommunen vil ikke lenger ta ansvar for de tjenestene de utfører, men skyver ansvaret over på den enkelte leder.

I en slik logikk er det i neste omgang den enkelte ansatte som står til ansvar aleine når han eller hun utfører det som er en lovpålagt oppgave i kommunen.

Det er få eller ingen offentlige etater som utsettes for så mye kritikk som barnevernet. Forståelig nok. I motsetning til skole, helsetjenester, trygd eller søknadsbehandling, er ikke en god oppvekst en målbar rettighet.

Det er, og skal være et privat og personlig ansvar å få barn og oppdra dem. Samtidig gir samfunnet barn retter som noen ganger griper inn i det private. De skal beskyttes mot overgrep, mot misbruk og mot vanskjøtsel som åpenbart ødelegger mulighetene deres seinere i livet. I brytninga mellom disse to prinsippene, foreldrene og familiens rett til omsorg og omgang med sine egne, og samfunnets plikt til å beskytte barn, vil det alltid være konflikt.

Barnevernet har ikke funnet på dette, de er tvert om satt av oss, av fellesskapet, til å forvalte disse ekstremt vanskelige situasjonene. Alle sakene i media, enten de handler om at det gjøres for mye eller for lite, stiller spørsmål ved om de barnevernsansatte forvalter dette ansvaret godt.

Jeg mener at vi også må spørre om vi som samfunn gir dem muligheten til det, eller om vi er i ferd med å skape ei framtid der de færreste vil orke å jobbe med i barnevernet i det hele tatt.

Mer fra Dagsavisen