Kommentar

Det er typisk norsk å være rund og god

Det er fint at korona bringer opp en diskusjon om overvekt og fedme. Men problemet stikker dypere enn reklame og prisnivået på snop.

Jeg tør ikke spise sjokolade alene på T-banen. Altså, hadde jeg fått valget mellom det, og å hoppe i fallskjerm, ville jeg sikkert tygget i meg sjokoladen. Men jeg foretrekker å spise den hjemme eller blant kjentfolk. Og jeg tror ikke jeg er helt alene om det.

Når mannen på sushi-butikken sender med meg to sett spisepinner, så sier jeg ikke at jeg bare trenger ett.

Det er noe litt skamfullt over å spise helt åpenbart usunne ting og mye av det. For vi vet jo bedre. Har du ikke kontroll over deg selv, liksom? Skamfølelsen over å se andre som faktisk har kontroll, som trener masse, som spiser sunt og som lever akkurat slik man skal, kan føre til mer smugspising.

Les også: Da samboeren lå for døden, dopet Eirik Newth seg med mat

Når man kommer til kort, senkes ambisjonene.

Overvekt og fedme er et folkehelseproblem. Og Norge har store utfordringer. 68 milliarder kroner årlig koster fedme det norske samfunnet, kunne Dagens Medisin melde for et år siden. Og rapporten fra Verdensbanken i februar plasserte Norge på fedmetoppen i verden.

Det er typisk norsk å være rund og god, tydeligvis.

Bare Storbritannia, Irland og Spania scoret høyere enn oss på statistikken fra Verdensbanken. Og for britene er debatten om overvekt og fedme blitt en het potet den siste tida, etter at statsminister Boris Johnson har satt i gang en slags krig mot fedme.

At koronaviruset kan gi mer alvorlige symptomer for overvektige er årsaken.

Her hjemme har også diskusjonen om reklame for usunne matvarer og prisnivået på sunn mat vært et diskusjonstema i ny og ne. I helgen sa helseminister Bent Høie (H) at han ikke liker at sjokolade og snop plasseres rett ved kasseområdet i øyehøyde for små barn. Men han vil ikke gripe inn.

Det er fint å diskutere konkrete virkemidler som regulering av reklame og prisnivå på usunn mat.

Les også: Vi spiser vår egen vekt i kjøtt i året. Det har flere konsekvenser enn de helserelaterte

Men det er farlig å tro at vi blir sunnere bare vi får billigere grønnsaker og mindre sjokolade i reklamefeeden. Vil vi ikke uansett være i stand til å ta dårlige valg?

Jeg kjøper jo ikke sjokoladen jeg ikke tør å spise på T-banen fordi den er billigere enn selleri. Det handler om en slags flukt fra noe. Og den holder jeg for meg selv, fordi jeg føler den ikke passer inn i en offentlighet der jeg vil framstå som en som får det til.

Det er i grunnen en gåte: Vi vet mer enn noensinne om ernæring og hvordan vi skal holde oss sunne og slanke. Unge mennesker trener mer enn før, ifølge den årlige undersøkelsen Ungdata.

Eller, de bruker i hvert fall mer tid på treningen enn før. Likevel øker overvekten.

Den norske kulturen er todelt i dette spørsmålet: Du har folk som tviholder på kjøttspising og retten til pølse på bensinstasjonen («for ingen skal komme og fortelle meg at jeg ikke kan spise det jeg vil»), og du har den norske måteholdenheten, striskjorta og havrelefsa, født med ski på beina.

Sistnevnte passer godt til posørmentaliteten i sosiale medier, der det deles sunne livsvalg som inspirasjon, eller skryt, om du vil.

Her plasserer man gjerne løsningen på fedmeproblemet på individnivå: Du må ta gode og riktige valg for deg selv, og lykkes du med det, mestrer du livet.

Dette er grunnlaget for en hel industri med forbilder som kan livnære seg på å vise fram egne livsvalg som inspirasjon for andre som ønsker et godt liv.

Vi har en håndfull slike profiler i Norge, som vi gjerne plasserer i båsen «influencere».

Selvhjelpsindustrien i USA har lenge vært importert til Norge, og snart kommer livsstilsguruen Rachel Hollis’ bok om løgner man forteller seg selv, til Norge. Hollis lanseres gjennom influenser Sophie Elises nye bokklubb-prosjekt.

Den gladkristne Hollis har fått en stor følgerskare i USA gjennom å formidle hvordan hun har valgt seg fram til et godt liv, der hun spiser riktig og har lagt vodkaflaska på hylla. Budskapet er at du alene kan endre ditt liv, bare du har rett innstilling.

Det er jo positivt hvis du lykkes, men veldig kjipt om du ikke gjør det. For det er jo bare din egen skyld.

Hollis har fått en del kritikk for måten hun omtaler tjukke mennesker på, og at hun driver såkalt «fat-shaming». Folk som overspiser eller spiser usunt er slemme mot seg selv, mener hun. Men hun er utvilsomt populær. For hun klarer å fremme en livsstil mange skulle ønske de hadde. Og det ligger det gode penger i.

Les også: Det er grunn til å være på vakt

Hva er mest skadelig, og hva gjør oss minst sunne?

En reklameplakat for iskremen med to lag sjokolade og ett lag karamell, eller 20 ulike mennesker som dukker opp i mobilfeeden din i treningstøy og forteller deg at du kan nå kroppslig perfeksjon hvis du bare tar deg sammen?

Det kan oppleves ulikt. Men hvis overvekt skal tas ordentlig tak i som folkehelseproblem, må vi gå grundigere til verks og vite mer: At vi omgir oss med stadig mer sunnhet, men blir mer usunne, er et paradoks som må undersøkes. Økende grad av overvekt og fedme er en pekepinn på hvordan vi egentlig har det, ikke bare kroppslig, men psykisk.

Jeg sier ja til billigere sunn mat, og færre reklamer for drittmat. Men det gir meg ikke mindre skamfølelse og mindre lyst på sjokolade. Problemet ligger et helt annet sted.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen