Det er ikke bare retorikk

I de ekstreme fiendebildene ligger det en ubehagelig kraft.

Terror er fælt uansett hvor det skjer, men det treffer oss kraftig i magen når Tyskland rammes av høyrenasjonalistisk terror. Det kollektive minnet om hva som skjedde i denne høykulturelle nasjonen i mellomkrigstiden, kalles fram igjen.

Den tyske innenriksministeren Horst Seehofer har slått fast at skytemassakren i Hanau var et terrorangrep med rasistisk motiv.

Kjartan Fløgstad har med stort raseri skrevet den fremragende boken Grense Jabobselv. Lesingen av denne er en kraftfull påminnelse om hvor galt det kan gå når fiendebildene får rå. I Tyskland gikk fremstående akademikere av skaftet i frykten for bolsjevismen og den jødiske verdenskonspirasjonen. De ble med på handlinger som man ikke skulle tro at siviliserte mennesker innlot seg på.

Tysklands nære historie gir et ekstra trykk i møte med terror. Forbundskansler Angela Merkel har de siste dagene satt ord på hvor farlig hatretorikken er. Det er noe selvfølgelig over hennes kommentar til hendelsen i Hanau, men den er likevel nødvendig. Mange av oss har så lett for å bagatellisere den hatske retorikken. «Det er jo bare retorikk», sier vi og trekker på skuldrene.

Først når retorikken kan linkes til en terrorhandling, kjenner vi på alvoret.

Det begynner med ordene, og det er de vi må forholde oss til, både i Tyskland og i Norge. Kirken er en av de institusjonene som må vise vei i dette farefulle terrenget. Sist mandag deltok jeg på et arrangement i regi av Drammen kirkeforum. Lederen for dialogsenteret i byen er presten Ivar Flaten. Han antydet at det til møtet i Bragernes kirke kunne komme folk fra det høyreekstreme miljøet i byen. Et par uker tidligere måtte politiet tilkalles i forbindelse med en annen samling. Over lang tid har det utviklet seg spenninger.

Først etter foredraget, som handlet om at kirkene kan ta for lett på høyrepopulistisk nasjonalisme, fikk jeg vite at mitt foredrag ble filmet fra bakerste benk. Ingen tillatelse var gitt, men det skjedde i fred og ro, uten noen dramatikk. Her var det absolutt ikke behov for tilkalling av politi.

Dramatikken ligger i det som ble publisert på facebook-siden «Politisk ukorrekt» rett etter møtet. Det ga noen frysninger nedover ryggen å bli skyteskive. Ordene er slik vi kjenner dem fra liknende nettsteder: «I Drammen har det kristne miljøet nå blitt så politisert at man ser klart og tydelig deres venstrevridde/globalistiske agenda. Politisk Ukorrekt var på plass. Vi lurte på om dette kun var for å sverte folkelig nasjonalisme og innvandrings-trøtte nordmenn?»

Det som sto å lese på nettet under vignetten «Ukorrekt skråblikk på statsfinansiert propaganda», befinner seg antakelig innenfor ytringsfrihetens og straffelovens grenser, men det er ikke noe argument for å slå seg til ro og slappe av. Det er nødvendig å ta til motmæle, noe som presten Ivar Flaten gjorde på Facebook:

«Jeg er meget stolt av å være nordmann og er patriot for grunnloven, likeverdet og rettsstaten. I den grad kristne mennesker kan være med å styrke og opprettholde dette, er det noe å være stolt og glad for. Norske human-etikere, muslimer, sikher, jøder, baha’ier, buddhister og andre religiøse retninger som bidrar til å styrke og opprettholde denne gaven av et land, takker jeg Gud for.

Mennesker som bidrar til å så mistanke, skape splid, øke frykt og ødelegge tilliten mellom oss, er jeg redd bidrar til å svekke det landet jeg er så glad i. Det er slike tendenser jeg ser i polariseringens tid, i svart/hvitt-tenkningen og den populistiske retorikken.

Derfor er det viktig å sette seg inn i hva som skjer når disse kreftene får mer makt.

Derfor er det svært viktig å motvirke at religionen blir tatt som gissel for populistisk tenkning.

I vår tid er det all grunn til å heie på både prester og andre som offentlig uttrykker seg slik som Ivar Flaten.