Det enkle er ikke alltid det beste

Venstre er Norges eldste parti. Men å være gammel betyr ikke automatisk at du er god.

Få partier er så dyktige til å påføre seg selv problemer som det Venstre er. Hvis suksesskriteriet i norsk politikk hadde vært taktiske feilvurderinger, hadde Trine Skei Grande vært Norges statsminister for lengst.

Sist ut i rekken er opplegget for valg av ny ledelse: Grande og resten av sentralstyret hadde frist sist søndag om å fortelle valgkomiteen hva de tenker om sin egen framtid.

Hele ledelsen, både Grande og de to nestlederne Ola Elvestuen og Terje Breivik, ønsker å fortsette. I tillegg har både Sveinung Rotevatn og Abid Raja signalisert at de «stiller seg til disposisjon», som det heter. Oversatt til norsk betyr det at de vil overta lederjobben til Trine Skei Grande. Også Eid-ordfører Alfred Bjørlo kan utfordre.

Fra hele landet meldes det nå om fylkeslag som ønsker store utskiftninger i ledelsen. Viken vil vrake Grande. Det vil også Unge Venstre og Venstrekvinnelaget. Ifølge VGs opptelling har 14 fylkeslag og Venstre-organisasjoner meldt inn at de ønsker fornyelse heller enn å beholde hele dagens ledelse.

Lederstrider er aldri bra. Derfor er det lurt å få unna slike prosesser så raskt og smertefritt som mulig.

Men i stedet for å tenke at her skal man rive av et plaster, ser det ut til at Venstre oppfatter personstriden og konfliktene som en diger, søt karamell som det gjelder å sutte på så lenge som råd er. Valgkomiteens frist for å levere sin innstilling er 6. mars. I verste fall kan Venstre altså oppleve 138 dager med pågående lederstrid. Vi får håpe for partiets ve og vel at det ikke drar ut fullt så lenge.

Det som skjer i Venstre nå, er et ganske kjent fenomen i politikken. Manglende oppslutning over tid skaper frustrasjon, som igjen skaper dårlig stemning og personkonflikter. Venstre ser ut til å ha kommet til samme konklusjon som så mange andre: I stedet for å ta et oppgjør med egne taktiske valg og politiske prioriteringer, velger man å bytte ut en eller flere frontfigurer.

Det kan selvfølgelig være nødvendig. Men alle som har mer enn fem vekttall i statsvitenskap, er klar over den helt avgjørende forskjellen mellom hva som er nødvendig og hva som er tilstrekkelig. Et lederskifte er som regel nettopp det: Kanskje nødvendig. Men ikke tilstrekkelig. Å fjerne Trine Skei Grande og erstatte henne med Abid Raja eller Sveinung Rotevatn kommer ikke til å trylle Venstre ut av det uføret partiet har havnet i.

I tillegg til den åpne, langvarige og ødeleggende personkonflikten partiet har kastet seg ut i med liv og lyst, er det særlig tre faktorer som gjør at Venstre sliter. To av dem er selvpåførte.

For det første sviktet partiet sine egne velgere og brøt det viktigste valgløftet da Venstre gikk inn i regjering med Frp i januar 2018. «En stemme på Venstre er en stemme mot Frp», ble det sagt, bare fire måneder før samarbeidet var et faktum.

Velgere setter ikke pris på å bli holdt for narr på denne måten. Det får Venstre bekreftet så å si hver eneste gang en meningsmåling blir publisert. Til og med de usikre velgerne er borte. Det er stort sett bare taktiske Høyre-velgere som kan gi Venstre håndsrekningen partiet trenger for å dra seg over sperregrensen.

For det andre har Grandes strategi gjort Venstre til et rent høyreside-parti.

Ethvert samarbeid med Ap er kategorisk avvist. Den eneste nytten Grande ser i Ap, er at partiet kan brukes retorisk i et forsvar for Frp-samarbeidet. Argumentet er at Ap er mye verre enn Frp i de sakene som Venstre er opptatt av, spesielt klima og innvandring. Det er syltynt, og ser ikke ut til å fenge spesielt godt. På denne måten blir handlingsrommet borte, og forhandlingsstyrken ikke-eksisterende. Venstre er fanget i et samarbeid med høyresiden og Frp.

Disse to taktiske feilvurderingene hadde ikke trengt å være så alvorlige hvis velgerne, som Venstre, ikke hadde hatt noe sted å gå. Men det har de.

En tredje faktor, nemlig MDG, gjør at Venstres vekstmuligheter, særlig i de store byene, er omtrent på samme nivå som mulighetene til en overvintret potteplante.

Å bytte ut Grande med Raja eller Rotevatn vil ikke endre på noe av dette. Rotevatn er forutsigbart trofast mot et regjeringssamarbeid med Frp.

Det har han kjempet for helt siden 2011, da han var leder av Unge Venstre. Abid Raja har ivrig profilert seg som en slags Frp-refser etter valget, med utspill om brun propaganda og det ene med det andre.

Men han var en sterk pådriver for å gå i regjering med partiet. Han har for syns skyld også argumentert sterkt mot å regjere med Frp, samt at han har foreslått et samarbeid med Ap.

Med Raja som leder vil Venstre i det minste få både taktisk og politisk fornyelse. Mest sannsynlig flere ganger daglig. Lite tyder på at den typen fornyelse kommer til å bli noen fornøyelse.