Dragkampen om Europa-spørsmålet spiser opp konservative ledere. Slik har det vært i flere tiår. Nå er Theresa May den siste i rekken, men ingen av hennes forgjengere har fått sin statsministerperiode så fullstendig konsumert av EU-temaet som henne. Theresa May skulle gjøre den vanskelige jobben. Hennes strategi ble umulig. Hvordan havnet hun her?
Nær tre år etter folkeavstemningen om EU er det slutt for May. Theresa May går av som partileder 7. juni og senere også som statsminister. Tre år etter folkeavstemningen, etter to år med forhandlinger med EU, måneder med dragkamp i parlamentet og uendelig mange interne slag i partiet satt May nærmest isolert tilbake. Denne uka var støtten også borte blant hennes egne statsråder. De ville ikke stille seg bak den nye brexit-planen May hadde lagt fram, som skulle stemmes over snart. Sjansen for å få den gjennom i Underhuset var minimal på grunn av motstanden i opposisjonen. Uten støtte selv fra Mays egne var det ikke noe poeng å prøve engang.
Situasjonen i dag er resultat av både uventede utfall og gale strategiske vurderinger, både fra Theresa May og hennes forgjenger. May var kvinnen som skulle rydde opp etter kaoset partifellen David Cameron hadde skapt. Cameron hadde lovet folkeavstemning om EU for å stilne bråket blant de fanatiske EU-motstandere i Det konservative partiet. Det var neppe hans intensjon at det faktisk skulle skje, for det var ikke ventet at hans parti skulle få rent flertall. Men det var akkurat det som skjedde i valget i 2015. Cameron måtte levere – overfor sitt eget parti.
Det var heller ikke planen hans at britene skulle stemme for å gå ut av EU. Det var også akkurat det som skjedde 23. juni 2016. Cameron kastet inn håndkleet dagen etter. May tok over som leder, med bred støtte i partiet. Den erfarne konservative politikeren – som selv hadde stemt for å bli i EU – skulle ta den vanskelige jobben med å forhandle fram en utmelding. Ikke bare det – dette skulle forenes med støtte fra britiske politikere i det mest betente politiske spørsmålet i Storbritannia.
Theresa May var kompromissvalget. May skulle forene partiet, og hadde det som mål, i tillegg til det overordnede målet: Å levere brexit. Tre år senere er Storbritannia fortsatt i EU, og har akkurat deltatt i EU-valget. Exiten lar vente på seg, og det er usikkert om den noen gang blir noe av. De eneste som har gått noe sted de siste tre årene, er to konservative statsministere, og 36 regjeringsmedlemmer under May.
Utgangspunktet var vanskelig for May, for akkurat hva brexit skulle bety, var det ingen som hadde klart for seg i 2016. De som så brexit for seg i sine drømmer, hadde ulike meninger om hva de så. De som ikke ville ha brexit, ville ha den mildest mulige varianten, om det nå var nødt til å skje.
Likevel var det to strategiske avgjørelser som bidro til å gjøre brexit til Mays bane. Det ene var hva slags brexit hun ville gå for. Hun gikk tidlig hardt ut: «Ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale». Hun fridde til de ihuga brexit-tilhengerne i sitt eget parti, i stedet for å legge opp til en mykere variant som kanskje kunne ha appellert også til opposisjonen. Det andre var å lyse ut nyvalg i 2017. Mays regjering hadde rent flertall, men May ønsket å øke det for å styrke sin posisjon. Det motsatte skjedde. Regjeringen mistet sitt rene flertall, og ble avhengig av støtte fra ti representanter fra det lille nordirske partiet DUP.
Etter hvert endte May opp med en brexitavtale som ikke var «hard nok» til å tilfredsstille de harde brexit-forkjemperne i eget parti, samtidig som den ikke samlet støtte hos opposisjonen heller. «Jeg har gjort mitt beste», sa May i dag. Hun prøvde tre ganger å få avtalen gjennom. Motstanden i Underhuset ble mindre for hver gang, men aldri liten nok.
For kritikerne vil forklaringen være at May ikke var villig til å rikke seg eller lytte. At hun var lite fleksibel og ikke innså at hun måtte flytte seg – selv ikke da Underhuset hadde stemt ned forslaget hennes med knusende flertall. Robotaktig har hun gjentatt de samme setningene og kommet tilbake med det samme forslaget igjen og igjen. Men May har møtt motstand fra diametralt motsatte kanter. For Theresa May er forklaringen på at hun ikke lykkes at parlamentsmedlemmene ikke var villige til å inngå kompromiss og stille seg bak det hun oppriktig mener er det beste Storbritannia kan oppnå på vei ut av EU.
Nå var det ikke lenger noen utveier igjen. Forhandlingene med Labour ble gitt opp nylig, etter seks uker. Enhver avtale mellom regjeringen og Labour ville levd et usikkert liv, fordi statsministeren hadde lovet å gå dersom en avtale gikk gjennom. Dermed kunne man risikere at hennes etterfølger ikke fulgte opp en slik overenskomst uansett. Det var ingen tro på at det ville gå.
Da May la fram sin nye brexit-plan denne uka, var tilliten uansett nær null hos mange av hennes egne. May ville ha blitt dyttet om hun ikke hadde hoppet. Dråpen ble at også hennes egne ministere ikke stilte seg bak planen. Formuleringer rundt en tollunion og forslaget om å la parlamentet stemme over en folkeavstemning dersom planen ble godkjent, var det som fikk mange av de konservative til å se rødt. Samtidig gikk planen ikke langt nok for dem som ønsker en folkeavstemning, fordi en avstemning om dette i parlamentet først ville komme dersom avtalen gikk gjennom.
For kritikerne var planen uansett altfor lik den som allerede er nedstemt flere ganger, og som gjør at Storbritannia fortsatt er med i EU. Søndag kommer resultatet av EU-valget som ble holdt i Storbritannia i går. Der er både De konservative og Labour ventet å gjøre det rekorddårlig. Brexit-partiet ventes å bli klart størst, mens småpartier som er imot brexit ventes å gjøre innhogg i Labours velgerskare. Brexit er fortsatt altoppslukende.
Standhaftige Theresa May er ikke kjent for å vise mange følelser. Men da hun avsluttet kunngjøringen sin utenfor Downing Street, brast det: «Jeg vil snart forlate jobben som det har vært mitt livs ære å ha – den andre kvinnelige statsministeren, men ganske sikkert ikke den siste. Jeg gjør det uten nag, men med en enorm og varig takknemlighet for å ha hatt mulighet til å tjene landet jeg elsker».
Nå starter nok en lederkamp i Det konservative partiet, idet partiet ligger nede. Hvilken forskjell vil en ny statsminister gjøre? I seg selv løser det ingenting. Om Mays etterfølger blir en hard brexit-forkjemper, vil også han eller hun innse at den enkle veien ut, som «leave»-fløyen fantaserte om for tre år siden, ikke finnes. I parlamentet vil etterfølgeren dessuten møte den samme situasjonen. Tallene der er ikke endret, og frontene på begge sider har bare hardnet de siste tre årene. Kun et valg eller en ny folkeavstemning kan løse opp i den fastlåste situasjonen. Besettelsen rundt EU i det konservative partiet krevde i går nok en leder. Verre er det at den har satt agendaen for et helt land og et helt folk. Det som skjedde i dag innleder nok et kapittel i fortellingen om britenes EU-pine.