Den nye Berlinmuren

Feiringen av Murens fall har en vond bismak.

I disse dager feirer man at det er 30 år siden Berlinmurens fall. Sammen med Sovjetunionens fall noen år senere var dette slutten på den kalde krigen.

Det var også begynnelsen på demokratiseringen og liberaliseringen av mange land øst i Europa. Mange europeere fikk større mulighet for samarbeid og samhold på tvers av nasjonale grenser.

Denne feiringen har en bismak for meg. Hvorfor?

Fordi man samtidig med jubelen bygger nye murer i en eksplosiv fart på det europeiske kontinentet. Bak denne festrusen er det et betimelig spørsmål som bør stilles: Hvorfor feire murens fall når det bygges flere murer i dag enn på lenge?

Det har aldri vært flere murer i Europa siden Berlinmurens fall, og nei det er ikke bare land i Øst-Europa som står for denne utviklingen.

De siste års utvikling har skapt en tilstand som av humanitære organisasjoner blir kalt «Festning Europa». EUs Frontex, den koordinerte grensekontrollen i Europa, har aldri hatt større budsjett enn det de har nå. Humanitære organisasjoner klager over at Frontex har gjort det vanskeligere å drive med redningsarbeid i Middelhavet.

Siden 1990 er det i EU og Schengen-området blitt bygd 1000 kilometer med murer og grensegjerder. Dette tilsvarer seks Berlinmurer.

Det er viktig å understreke at dette er murer og grensegjerder på land. Den maritime grensevirksomheten er enda mer omfattende, særlig langs Middelhavet. Alt dette kommer fram i en fersk rapport av den nederlandske tenketanken Transnational Institute (TI). Rapporten «The Business of Building Walls» ser både på utviklingen og byggingen av murer på det europeiske kontinentet de siste årene.

I rapporten fokuseres det særlig på store multinasjonale selskaper som har stor profitt på dette. I stor nok grad til at vi burde innføre begrepet; murprofitører. Store multinasjonale selskaper som flyprodusenten Airbus, elektronikkprodusenten Thales og våpenprodusenten Leonardo har tjent mye på å bygge nye murer.

Disse selskapene har dermed bidratt med å sende Europa tilbake til en tid da stengsler og gjerder var en selvfølge for å holde den «fremmede» ute.

Ifølge TI har mesteparten av denne murproduksjonen funnet sted de siste fem årene. Det tok av rett etter den såkalte «flyktningkrisen» i 2015, i den grad det kan kalles en flyktningkrise og ikke humanitær krise.

Den rammet ikke europeiske borgere, den rammet mennesker som rømte fra vold, krig og nød. Europeiske land (med unntak av Tyskland) mottok et veldig lite antall av verdens flyktning- og migrantbefolkning.

Så å si ingen sammenlignet med verdens største mottakere av flyktninger, som Pakistan, Libanon, Sudan, Uganda og Tyrkia. For å nevne noen få. Derfor er det absurd at det fortsatt omtales som flyktningkrisen i Europa – som om vi var ofrene.

Men hva har denne rapporten med Berlinmuren å gjøre? Er det ikke forskjell mellom murer som er ment for å holde folk unna og murer som er ment for å stenge folk inne?

Er det riktig å sammenligne de nye murene med Berlinmuren? Disse argumentene ble jeg møtt med da jeg luftet denne kritikken i sosiale medier. I 2019 har en del av oss innbilt oss at dagens murer er forståelige og til og med nødvendige fordi det etter 2015 ble tegnet et bilde av det europeiske kontinentet som en del av verden, og dermed i fare for at flyktninger og migranter også vil komme til vår del av kloden i hopetall.

Derfor trenger vi flere murer og grensegjerder. La det være klart: Det å bygge murer er ikke – og har aldri vært – løsningen på noe så menneskelig og vanlig som migrasjon. Siden tidenes morgen har mennesker flyttet på seg. Vi har reist, flyttet, bosatt oss og igjen reist, flyttet og bosatt oss.

Vi har holdt på sånn i generasjoner. Hele menneskehetens historie fra dets spede begynnelse til vår tid – og lenge etter at vår generasjon er borte – er en lang historie om migrasjon.

En mur vil kanskje begrense hva slags flyktninger og migranter som kommer gjennom, men murer kommer alltid til å være en midlertidig løsning på det som er et langvarig fenomen: folkevandringer.

Nye murer fører også til å forsterke «vi» og «de»-tankegangen. Når du bygger murer, holder du ikke bare andre utenfor, du bygger også din egen identitet på det du holder utenfor.

Den fysiske muren du har bygd er én ting – den du bygger mentalt, er i mange tilfeller noe annet. I 2016 stemte britene for Brexit, og i USA plasserte de en fremmedfiendtlig og rabiat president i verdens mektigste kontor. Igjen ble det nærmest trendy å ønske «stengte grenser» og «murer».

Den jødiske flyktningen og filosofen Hannah Arendt skrev for mange år siden i essayet «Vi flyktninger» at «samfunnet har oppdaget diskriminering som et mektig sosialt våpen med hvilket man kan drepe mennesker uten at en dråpe blod går til spille; for pass og fødselsattester, og noen ganger også inntekten på skatteseddelen, er ikke lenger bare formelle papirer, men også markører for sosiale forskjeller».

Med andre ord: disse murene er med på å rasjonalisere diskriminering.

Når man heller burde ha bygd flere broer, bygger man murer. Det handler ikke om «enkel» godhetsposering eller blind humanisme, men at vi må tørre å utfordre en offentlig samtale der man ser på «den fremmede» som først og fremst et problem som må løses og ikke et menneske med samme drømmer og hunger etter frihet og velstand som den gjengse europeer.

Den største trusselen mot det vi kaller europeiske eller vestlige frihetsidealer, er ikke den syriske småbarnsmoren som har samlet alle sine eiendeler i en bærepose eller den senegalesiske studenten som migrerer på grunn av jobb og et bedre liv. Den største trusselen mot europeiske frihetsidealer og «levemåte» er de som tar det verste fra europeisk historie – nasjonalismen, populismen og sjåvinismen – og presenterer det som et forsvar av Europa.