Den nøysomme populisten

Et år etter at Andrés Manuel López Obrador ble valgt i et historisk brakvalg i Mexico, har han snudd mexicansk politikk opp ned.

Han har kuttet sin egen lønn, tar rutefly og vil omgjøre presidentpalasset til et museum. Han har også droppet planene om en ny flyplass og kutter drastisk i offentlige utgifter til det meste (bortsett fra sin yndlingssport baseball). Men mens han kritiserer og krymper staten i et tempo som langt overgår det de nyliberale teknokratene i sin tid fikk til, viser hans popularitet ingen tegn til å avta. Spørsmålet er om felttoget mot staten er forenlig med hans langsiktige visjon om å skape et helt nytt Mexico.

Valgseieren i fjor for López Obrador, AMLO på folkemunne, var uten historisk sidestykke. Han vant ikke bare presidentvalget med soleklar margin. Hans parti Morena vant også rent flertall i kongressen, og 19 av 32 delstatsvalg. Han ble innsatt 1. desember på en bølge av optimisme og fremtidshåp, og har siden holdt et imponerende tempo. Hver morgen holder han pressekonferanser der han på folkelig, om enn litt langsomt og kjedelig vis, deler sine meninger og planer, i skarp kontrast til tidligere distanserte og pompøse presidenter i Mexico. Hans nasjonalistiske retorikk og manglende engasjement i utenrikspolitikk gir også folk følelse av at de endelig har fått «sin» president. På tross av at han langt på vei har gitt etter for USAs press når det gjelder å stoppe migrasjonen via Mexico, har han lykkes i å fremstå som en forsvarer av Mexicos interesser.

Da den myteomspunne narkobaronen, Chapo Guzmán, ble dømt til livsvarig fengsel i USA i forrige uke, minnet AMLO om Chapos bakgrunn i fattigdom og beklaget Chapo at han ville ende sine dager i fengsel. Det er en ganske annen tone enn forgjengernes forsøk på å legge skylden for Mexicos misere på Chapo og et knippe andre svartsmuskede skurker.

Aller størst gjenklang har nok likevel hans oppgjør med elitene, og det AMLO kaller en mafiastat, hatt. AMLOs kutt i bonuser, fete pensjonsordninger og helseforsikringer for tidligere politikere og høyt lønnede offentlig ansatte, er populære tiltak.

Men med i dragsuget til utgiftskuttene er helse og tiltak for sosialt utsatte. Og kanskje mer alvorlig: AMLOs omforming av staten blir gjennomført ved hjelp av en maktkonsentrasjon som kan svekke det statsapparatet han trenger til å skape det nye Mexico han ønsker.

I løpet av sin korte tid ved makten, har AMLO gjennomført masseoppsigelser og lønnskutt i statsadministrasjonen. Han detaljstyrer helt ned til krav om at alle utenlandsreiser av offentlige ansatte skal forhåndsgodkjennes av ham selv. Mens mange institusjoner tåler en innstramning, er det alvorlig at han har lagt seg direkte ut med en rekke viktige institusjoner som blant det Nasjonale Statistikkbyrået, Valgrådet og den Nasjonale Menneskerettighetskommisjonen (CNDH). Å sentralisere makten, mens institusjoner som skal sikre maktbalanse, rettssikkerhet, transparens og forutsigbarhet, blir systematisk underminert, er som tatt rett ut av den populistiske dreieboka.

Det samme fryktes det at AMLOs nye program for nye stipendordninger og sosialhjelpsprogram kan bli. Selv om behovet er stort, er reglene for de nye programmene så uklare at mange frykter at sosialstønad vil bli betinget av politisk lojalitet, som så mange ganger tidligere i Mexicos historie. Uforutsigbarheten som maktkonsentrasjonen i AMLOs hender har skapt, har gjort private investorer betenkte, og siden presidenten også har kuttet i offentlige investeringer, har økonomien fått en knekk. Tilliten til økonomien er ikke blitt bedre av at finansministeren trakk seg den 9. juli etter bare et halvt år i jobben. I et krast avskjedsbrev ble AMLO beskyldt for å ta økonomiske avgjørelser på syltynt grunnlag.

Resultatet kan bli at de delene av det mexicanske statsapparatet som faktisk har fungert relativt godt, blir svekket, uten at de som har vært dårlig nødvendigvis blir styrket. Det gjelder blant annet sikkerhet. AMLO gikk til valg på å fokusere på interessene til voldsofrene. Men de første tre månedene av 2019 var de mest voldelige i Mexicos moderne historie, med 8500 registrerte drap. Svaret fra presidenten har vært å opprette en 70.000 mann stor nasjonalgarde som skal utplasseres i de mest voldsrammede områdene. Den ble lansert den 30. juni, og som første oppdrag ble en 6.000 mann stor styrke sendt til grensen i sør for å stoppe migranter fra Mellom-Amerika. Det er verken så lett å forstå hvordan det er å fokusere på ofrene for kriminaliteten, eller hvordan styrken egentlig representerer noe nytt, siden den i hovedsak rekrutterer fra eksisterende politi og militære.

På mange måter har likevel AMLO allerede endret Mexico fundamentalt. Han har klart å snu pessimismen og desperasjonen som har preget landet i mange år. Når AMLO blir konfrontert med fakta han ikke liker, svarer han ofte «jeg har andre fakta». Mexicanere flest velger å leve i virkeligheten der AMLOs fakta rår. Enn så lenge.